Justismordet der norske journalister sviktet

To ganger ble Fritz Moen feilaktig dømt for drap. Etter mange års kamp, men først etter hans død, ble han endelig frifunnet. 

Denne artikkelen, som handler om pressens rolle i rettsdramaet, skulle ha vært trykket i det nedlagte magasinet MEMO 28. september 2006. SKUP har kjøpt rettighetene til å publisere artikkelen fra journalist Bent Botten.

Bent Botten, 23.11.2006 10:41

Politiets egne bilder av Fritz Moen etter arrestasjonen på slutten av 1970-tallet. Foto: Politiet.



Tore Sandberg ved Fritz Moens grav. Det døvstumme justismordofferet rakk aldri å oppleve full renvaskelse for de to drapene han feilaktig ble dømt for, og som han sonet lange fengselsstraffer for. Foto: Linda Næsfeldt.


I 2004 ble Fritz Moen frifunnet for Sigrid Heggheim-drapet. Hans støttespillere, privatetterforsker Tore Sandberg og advokat John Christian Elden, jubler over dommen. Foto: Dan P. Neegaard.


Faksimiler fra pressedekningen.


Inge D. Hanssen tror en mer maktkritisk presse og bedre politimetoder ville hindret at Fritz Moen hadde blitt dømt i dag. Foto: Aftenposten.

MANDAG 30. NOVEMBER 1981 møtte Fritz Moen for andre gang som tiltalt i Frostating lagmannsrett i Trondheim. Tre og et halvt år tidligere hadde han blitt dømt for å ha voldtatt og drept Torunn Finstad. Nå skulle han dømmes for drapet på Sigrid Heggheim.

«Drepte kvinne - soner 16 år», skrev VG på rettssakens første dag.

Påstanden sto som tittel på en kort artikkel som oppsummerte Torunn-saken. VG var den eneste riksavisen som både trykket bilder av Fritz Moen og skrev navnet hans. I dag er det slått fast at han ikke skulle vært dømt for noen av drapene. Både riksadvokaten, justisministeren og politimesteren i Trondheim har bedt Moen om unnskyldning, posthumt.

Kanskje noen redaktører burde vurdere å gjøre det samme?

SJEFREDAKTØR BERNT OLUFSEN I VG vil ikke være førstemann, til tross for at avisen hans vært en pådriver for å få andre til å bøye hodet og innrømme at behandlingen av Fritz Moen ikke er en rettsstat verdig. Under en tegning på side tre i VG 31. august i år sto følgende tekst:

«Er det ingen andre enn Riksadvokaten som har anstendighet til å beklage?»

Tegningen forestiller Fritz Moen bak et gitter.

- VG skrev i 1981 at Fritz Moen var en drapsmann. I dag vet vi at det ikke er tilfelle. Burde ikke VG beklage?

- Altså ... Dette var en dekning som lå utenfor mitt ... Jeg var jo ikke redaktør på den tiden, sier Olufsen. 

- Dagens riksadvokat var vel heller ikke riksadvokat på den tiden?

- Jeg er klar over det. Nei, altså, jeg har ikke vurdert det. Det er en ny problemstilling for meg. VG har dekket saken løpende. Det har fremgått hva som har vært sakens utvikling. Jeg går ut fra, uten at jeg har gått gjennom alle artiklene fra den gangen, at VG gjorde det som var avisens oppgave, nemlig å referere det som framkom i retten, og det som retten fastslo.

- Er det nok å referere? Skal ikke mediene også rette et kritisk søkelys mot domsstolene?

- Selvfølgelig. Det har VG også gjort ved en rekke anledninger. Men det ligger ikke til mediene å si unnskyld for feil domsstolene har begått.

DA LAGMANN KARL SOLBERG fredag 18. desember 1981 satte punktum for Sigrid-saken med å lese opp dommen (21 års fengsel og 10 års sikring), avsluttet han, ifølge NTBs referat, slik: «Jeg (må) beklage det som hendte. Det var uverdig». I dag virker ordene underlig profetiske. Men Solberg siktet ikke til dommen, eller rettssaken. Tvert imot ga han uttrykk for den aller største tilfredshet med sin egen og rettens innsats, midt i julestria. Det Solberg fant beklagelig, var høyesterettsadvokat Olav Hestenes’ spontane reaksjon da kjennelsen forelå dagen i forveien:

«Dette er et justismord!», utbrøt Hestenes.

Var han den eneste som så det?

I alle fall var han den eneste som hadde mot til å si det. Mange av avisartiklene fra Sigrid-saken forteller om mangelen på tekniske beviser, og om dårlig samsvar mellom Moens tilståelse og funnene politiet hadde gjort på åstedet. Men det var bare én mann som ropte justismord. Og han var jo forsvarer i saken. Journalistene nøyde seg med å referere.

«Politiets teori om hvordan den 21 år gamle Sigrid Heggheim ble drept i Trondheim søndag 5. september 1976 stemmer ikke overens med den forklaring den 40 år gamle mannen, som er tiltalt for drapet, har gitt i retten», konstaterte Inge D. Hanssen i Aftenposten.

I dag husker Hanssen at han under rettssaken tvilte på om Moen kunne være skyldig. Den døve mannen på tiltalebenken hadde en lam høyrearm. Fysikken hans var på ingen måte imponerende. Kunne han virkelig overmannet en ung, sprek jente som Sigrid Heggheim, og utført det brutale drapet på den måten politiet beskrev? Tidlig i etterforskningen tidfestet politiet drapet til et tidspunkt da Moen hadde alibi. Så flyttet de drapstidspunktet ett døgn fram. Da hadde han ikke det lenger. De biologiske sporene som ble funnet på den døde kvinnen stammet ikke fra Moen. Lagmann Karl Solberg sa i sin rettsbelæring at dette ikke behøvde bety all verden; Sigrid Heggheim kunne jo hatt sex med en annen mann tidligere på kvelden, før Moen drepte henne.

Bevisene ble vridd og strukket for å passe aktoratets teorier. Hanssen fikk det ikke til å stemme. Men tvilen han følte kom i liten grad til uttrykk i artiklene hans. Det var ikke tradisjon for den slags den gangen. Rettsreportere skrev strengt refererende. De kommenterte aldri fra rettssalen, og de stilte sjelden kritiske spørsmål ved rettens avgjørelser. Hadde en drapssak blitt ført med like svake beviser i dag, ville det blitt et ramaskrik, tror Hanssen.

- Sviktet pressen Fritz Moen?

- Ja. Etter nåtidens normer sviktet vi, det er det ingen tvil om. Men den gangen var det ikke vanlig å kritisere domsstolene. Eller dommerne. Hadde vi hatt den pressen vi har i dag i 1981, ville Fritz Moen aldri blitt dømt. Han hadde neppe blitt tiltalt engang, sier Hanssen.

- Ville det fått konsekvenser for deg som journalist, dersom du hadde kritisert dommen?

- Det blir spekulasjoner. Skulle jeg gjort det, måtte jeg i alle fall hatt full redaksjonell ryggdekning i Aftenposten. Da måtte jeg snakket med mine overordnede om det på forhånd.

- Gjorde du det?

- Ikke som jeg kan huske.

Opp gjennom årene har Inge D. Hanssen flere ganger blitt spurt om han kjenner til saker der det er blitt begått justismord i Norge. Hver gang har han trukket fram Moen-saken. Han glemte den aldri. Da Fritz Moen ble frifunnet for Sigrid-drapet i 2004, dro Hanssen hjem til ham for å gjøre et intervju. Han behøvde ikke reise langt, de bodde begge på Nordstrand. Etter at han slapp ut av fengselet i 1996 flyttet Fritz Moen til Conrad Svendsen Senter, en institusjon før døve og døvblinde. Der bodde han til han døde i 2005. For Hanssen ble det et sterkt møte. Det hadde gått 23 år siden rettssaken i Trondheim. Mer enn 15 av disse årene hadde Fritz Moen tilbrakt i fengsel.

- Det var ikke pressen som dømte Fritz Moen. Det er det viktig å ha klart for seg. Men pressen burde gjort mer for ham da han sto for retten. Og vi bør selvsagt beklage at vi ikke i ettertid gjorde noe for å få ham frifunnet, sier Hanssen.

GEIR HOVIG DEKKET de to rettssakene mot Fritz Moen for NRK Trøndelag. Opplevelsene i rettssalen ble en medvirkende årsak til at han sluttet med nyhetsjournalistikk. I dag lager han «dunkel radio med blå musikk» for NRK P1.

To ganger var Hovig vitne til at Fritz Moen ble dømt for drap. Begge gangene visste han innerst inne at noe var fryktelig galt. Men han sa aldri noe.

- Det som ble gjort av journalistisk arbeid på den saken er ikke mye å være stolt av. Det var slett håndverk, i alle fall fra min side. Og det tror jeg gjelder alle. Vi var for lite kritiske, sier Hovig.

Han husker hvordan Anne Regine Føreland, som var døvepsykiater og medisinsk sakkyndig i begge drapssakene, forsøkte å få dommerne og aktoratet til å begripe at Moen ikke skjønte rekkevidden av tilståelsene sine. At han tilstod bare for å få fred.

- Føreland var fortvilet. Hun skjønte hva som var i ferd med å skje. Men retten hørte ikke på henne. Lagmannen truet med å kaste henne ut av rettssalen. Hele saken var helt forferdelig. Jeg husker en befaring ved Texaco-stasjonen på Nidarvoll. Da ble jeg helt sikker på at noe skurret. Der sto denne Fritz Moen, både døv og stum, en såkalt tyskerunge, lam i den ene armen, mens maktens representanter ... Nei, det var ikke artig. Jeg har dekket flere drapssaker, men denne var spesiell.

- Skylder norsk presse Fritz Moen en unnskyldning?

- Selvfølgelig. Du verden, det er mange redaksjoner som skylder ham en unnskyldning. Jeg vil i alle fall be om unnskyldning på mine egne vegne. Jeg er ikke stolt av jobben jeg gjorde den gangen. Jeg vet at det var flere enn jeg som forsto at ett eller annet ikke stemte, sier Hovig.

«DRAPSTILTALTE GIR STADIG detaljerte forklaringer på hva som skjedde med Sigrid Heggheim søndag 5. september 1976, og forsvareren, h.r.advokat Olav Hestenes var da heller ikke så sterk i sin påstand i går om at hans klient ikke kan ha begått drapet på Sigrid», skrev Adresseavisens Per. Ø. Jevne, på rettssakens andre dag.

H.r.advokat Olav Hestenes skulle snart komme sterkt tilbake. Det klareste minnet Jevne har fra rettssaken er Hestenes’ sterke reaksjon da kjennelsen forelå.

- Jeg hoppet i stolen. Vi er jo ikke vant til vant til at en advokat reiser seg og roper justismord. Men utsagnet ble bare notert, som en del av reportasjen.

- Tenkte du noen gang på om Hestenes kunne ha rett?

- Nei, i grunnen ikke. Min jobb var å dekke rettssaken, ikke å fastslå om mannen var skyldig eller ikke. Jeg refererte. Jeg trakk ingen slutninger. Det sies at Fritz Moen er uskyldig dømt. Ja vel. Spørsmålet er: Var han uskyldig?

- Du er ikke sikker?

- Jeg er ikke sikker på noen ting. Jeg refererte kun det som skjedde i rettssalen. Jeg trakk ingen slutninger, det kunne jeg ikke gjøre. Det var ikke jeg som etterforsket saken. Fritz Moen tilsto og trakk tilståelsen en rekke ganger. Det er selvsagt riktig å si at han ble feilaktig dømt, for det fantes jo ikke beviser. Men var han uskyldig? Det har jeg ikke noe svar på, sier Per Ø. Jevne.

TORE SANDBERG HAR SVAR. Den tidligere NRK-journalisten, nå privatetterforsker, begynte i 1998 å jobbe for at Fritz Moen skulle få gjenopptatt sakene sine. Arbeidet har vært betalt av en publikasjon som vanligvis ikke forbindes med tung, samfunnskritisk gravejournalistikk: Se og Hør. Ukebladet har brukt minst fire millioner kroner på å finansiere Sandbergs arbeid for å etterprøve mulige justismord. Han har hatt en slags kunstnerlønn, og stått fritt til å jobbe med de sakene han selv har funnet interessante. Til gjengjeld har Se og Hør hatt førsteretten til nyhetene. Det har blitt dyre spaltemillimeter.

Sandberg tror Se og Hørs avgjørende rolle i frifinnelsen av Fritz Moen har blitt en vrien sak for det han med hørbare hermetegn kaller den «seriøse» delen av norsk presse.

- Det er nesten patetisk. Du merker gåsehuden i resten av medie-Norge når Se og Hør nevnes. Da jeg anmeldte tre dommerne i Høyesterett, var det Se og Hør som brakte nyheten. Jeg registrerte ikke at bladet ble sitert i noen andre medier. Man vil liksom ikke gi noen form for goodwill til Se og Hør. Det synes jeg er pinlig! Hvor har resten av redaksjonene vært? Er det ikke tilstrekkelig høyverdig journalistikk å avdekke noen av de alvorligste justismordene vi har hatt i den vestlige verden i fredstid?

Som medarbeider i Dagsrevyen dekket Sandberg begge rettssakene mot Fritz Moen. Han husker at han hele tiden følte at noe var galt. Men i likhet med kollegene nøyde han seg med å referere. Tvilen holdt han for seg selv.

Da han i 1998 begynte arbeidet for å få sakene gjenopptatt, møtte han seg selv i døra.

- Jeg så gjennom mine egne innslag fra rettssakene. Det var ganske trøstesløst. Den desidert største reportasjen jeg lagde om disse drapssakene handlet om all overtiden politiet i Trondheim hadde lagt ned i etterforskningen. Jeg tror de fleste journalistene som dekket sakene skjønte at noe ikke stemte. Men vi var så servile overfor rettssystemet. Etter min mening har norske journalister forsømt seg kraftig. Og de gjør det fortsatt. Hvor er den kritiske journalistikken mot politiet og rettsvesenet? Journalistene setter seg ned som lydige hunder ved sin herres bord, og unnlater å gjøre den jobben de bør gjøre.

- I Fritz Moens tilfelle unnlot du det selv, i nesten 20 år?

- Jeg gjorde det. Og jeg vil slett ikke forsvare meg. Men jeg sluttet i dagsrevyen i mai 1982, et snaut halvår etter Sigrid-dommen. Jeg hadde ikke økonomisk mulighet til å gjøre noe for Fritz Moen før Se og Hør la penger på bordet. Hvis vi skal fordele skyld, vil jeg faktisk hevde at mange av mine tidligere kolleger, som har praktisert journalistikk kontinuerlig siden den gangen, har større grunn til å beklage. 

- Er det en heksekunst å avdekke justismord? Kan du noe som vi andre ikke kan?

- Det er ikke noen heksekunst. Men man må ha ressurser, slik at en journalist eller et team av journalister kan jobbe over lang tid, uten at det kreves at de skal ha en sak i avisen i morgen. Eller neste uke. Hadde VG, Dagbladet, Aftenposten eller Dagsrevyen gitt meg de samme vilkårene som jeg fikk av Se og Hør, ville Fritz Moen blitt frikjent mye tidligere.

- Hvorfor?

- Fordi når Se og Hør tar opp en sak, trenger ikke systemet ta hensyn til det. I hvert fall ikke når resten av medie-Norge lukker øynene, og holder seg for fine til å sitere Se og Hør, eller følge opp historiene deres. Et konkret eksempel: Jeg har nylig anmeldt tre høyesterettsdommere. Det de er anmeldt for, skjedde i 2003, i forbindelse med gjenopptakelsen av Torunn-saken. Se og Hør skrev om det da det skjedde. Over alt ellers var det en larmende taushet. Først nå, når anmeldelsen foreligger, og det snakkes om riksrett, er dette blitt en sak, sier Sandberg.

- Burde norske redaktører ha ydmykhet nok til å innrømme at her glapp de på en stor og viktig sak?

- Ja, jeg synes det. Det er faktisk ingen andre norske medier enn Se og Hør som har gjort jobben sin i Fritz Moen-saken, sier Sandberg.

PER EDGAR KOKKVOLD, generalsekretær i Norsk Presseforbund, er langt på veg enig i at pressen forsømte seg i sin dekning av rettssakene mot Fritz Moen.

- Det er jo nettopp denne typen kritikkverdige forhold mediene skal avdekke og informere om. Spesielt viktig er det å rette søkelyset mot regjering, storting og domsstoler. Pressen skal beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep. I dag er det lett å slå fast at pressen ikke gjorde jobben sin i Fritz Moen-saken, sier Kokkvold.

- Mediene har vært flinke til å få andre som feilet Moen-saken til å stå fram å si unnskyld. Burde redaktørene gjøre det samme: Be om unnskyldning overfor Fritz Moen?

- Ja. En betingelse for å drive samfunnskritikk er at man også er selvkritisk. Pressen må stille de samme krav til seg selv som til andre. Ett av de nye punktene i Vær varsom-plakaten handler nettopp om at det er medienes plikt å sette søkelyset på hvordan pressen fyller sin samfunnsrolle.

- Har du sett spor av selvransakelse?

- Jeg har sett spor av kollektiv selvransakelse. Kommentatorer og lederskribenter har antydet at pressen gjorde feil. Og noen av de som dekket sakene den gangen har vært selvkritiske. Men jeg har ikke sett noen medier som har laget reportasjer om sin egen dekning av Moen-saken. Det ville være naturlig. Det er viktig at pressen, som er så opptatt av andres mulige feiltrinn, også ettergår sine egne.

- Er pressen mer maktkritisk i dag enn da Moen ble dømt?

- Ja. Den gangen var pressen kanskje flinkere til å referere fra retten, og gi et korrekt bilde av hva som faktisk hendte. Men man hadde ingen tradisjon for å kommentere. Den beste journalistikken som er laget rundt NOKAS-saken er kommentarene, som nettopp påpeker svakhetene i systemet. Sånn sett føler jeg meg sikker på at ting er bedre i dag. Mediene er mer uavhengige av statsmakten og andre maktinstitusjoner.

- Kunne Fritz Moen blitt dømt i dag?

- Nei det tror jeg ikke. Jeg kjenner ikke saken så godt at jeg kan uttale meg skråsikkert, men jeg tror at i dag ville åpenbare svakheter i rettsprosessen kommet fram. Det betyr ikke at jeg ikke tror justismord kan forekomme i dag også. Men fordi pressen er så mye mer kritisk til rettsapparatet, lar det se ikke så lett gjøre. I alle fall ikke i saker som følges tett og nøye av mediene, sier Kokkvold.

PS: Oslo Redaktørforening inviterte til et debattmøte onsdag 27. september, under tittelen «Justismordene - hvor var pressen?».

Møtet måtte avlyses på grunn av få påmeldte.