Rune Ottosen, professor ved Journalistutdanningen Høgskolen i Oslo.

Av Professor Rune Ottosen. Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo

I to aktuelle saker har vi sett at tillitsvalgte har gitt uttrykk for at de føler seg under ubehagelig press fra styrer i sine respektive konserner på grunn av sine ytringer eller handlemåte som journalist eller redaktør. Kan vi se konturene av en debatt som kan ende med at Redaktørplakaten må moderniseres og tilpasses en konsernvirkelighet?

Aftenpostens klubbleder vs. Schibsted

Den siste og mest aktuelle saken kom på dagsorden i forbindelse med at Schibsteds styre hadde vedtatt å øke aksjeutbytte til eierne samtidig som de ansatte opplever stadig nye krav om nedbemanning og innsparing. Håkon Letvik, journalistenes klubbleder i  Aftenposten som også er vararepresentant i konsernstyret, deltok i en debatt i TV-programmet Standpunkt. Der uttalte han seg kritisk til styrevedtaket. Han ble rett etter programmet oppringt av Schibsteds styreleder Ole Jacob Sunde som mente at Letvik ikke burde ha uttalt seg offentlig om dette.

Letvik sa til Dagens Næringsliv at han opplevde samtalen som "svært ubehagelig og nesten truende". Sunde mente at Letviks kritiske uttalelser bidro til å svekke Schibsteds omdømme og stilte seg utenforstående til at Letvik opplevde samtalen som et forsøk på å gi ham munnkurv. Letvik fikk en rekke støtterklæringer fra tillitsvalgte i og utenfor Schibsted-konsernet. 

Fra styret og redaktørhold var reaksjonen mer tvetydig: "Det er ytringsfrihet her i landet både for Letvik og Sunde", uttalte Tinius Nagell-Erichsen , den største enkelteier i  Schibsted til Dagens Næringsliv. Han sa videre: "Jeg ser ikke det minste galt i at Ole Jacob henvdender seg til Letvik". Aftenpostens redaktør Hans Erik Matre prøvde på diplomatisk vis å ikke fornærme noen av partene, og sa at:
"Jeg står på Letviks selvsagte rett til å uttale seg i denne saken, men jeg kan ikke gjøre meg til overdommer i en samtale jeg ikke har hørt og som det er to ulike versjoner av (Dagens Næringsliv 19.2.2004)".

Bakteppet her er at Schibsted-konsernet, som eier Aftenposten, i 2003 fikk sitt beste driftsresultat noensinne, 779 millioner kroner. Konsernets styre bestemte, mot stemmene til de ansattes representanter, å gi eierne et utbytte på tre kroner per aksje. Eierne skal etter planen få 208 millioner kroner i utbytte. Dette er en økning på 50 prosent sammenlignet med året før. De siste tre årene har Aftenposten vært gjennom tre runder med nedbemanninger, der tilsammen 350 medarbeidere er forsvunnet.

Sett fra journalistenes side er dette en kamp om ressurser til å drive mer og bedre journalistikk og ikke minst forsvare arbeidsplassene i en tid der det nesten ikke utlyses faste jobber. Eierne forsøker å definere dette som en problemstilling om styrerepresentantenes ytringsfrihet.

En lignende problemstilling dukket opp i forbindelse med en beslektet sak som jeg behandler i min kommende bok "I journalistikkens grenseland. Journalistrollen mellom marked og idealer".

Redaktørforeningens leder vs. Orkla

I boken beskriver jeg en minst like prinsipielt interessant åpen offentlig konflikt i november 2003 mellom redaktør Marit Haukom i Tønsbergs Blad og Halvor Stenstadvold som er administrerende direktør i Orkla og styreleder i eierselskapet Orkla Media. Det er i denne sammenheng også interessant at Marit Haukom er styreleder i Norsk Redaktørforening.

Stridens opphav var at Marit Haukom som redaktør i Tønsbergs Blad hadde bestemt seg for å bringe en fellende injuriedom inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Saken ble spesielt interessant fordi det var den tidligere Orkla-direktøren Tom Vidar Rygh som hadde anlagt injuriesaken som han tapte i byretten, men vant i Høyesterett. Saken er av prinsipiell betydning også fordi Høyesterett her tar stilling til grenseoppgangen mellom ytringsfrihet og injurier på et tidspunkt da Norge gjennom tre tapte saker i Strasbourg har fått klare signaler om at den norske rettspraksisen i injuriesaker har hatt en for lav terskel for injurier på bekostning av ytringsfrihet.

Selve injuriesaken dreide seg om at Tønsbergs Blad sommeren 2000 trykte en sak basert på en liste fra Tjøme kommune over navngitte personer som ikke overholdt boplikten på sine eiendommer. Ett av navnene på listen var Rygh, men det skulle senere vise seg at eiendommen tilhørte Ryghs kone og at det ikke var knyttet boplikten til den. Rygh ble i løpet av behandlingen av saken fjernet fra kommunens liste og dette ble slått opp i avisen. Rygh avslo et tilbud fra avisen om å komme til orde. Likevel ble avisen dømt for injurier i høyeste rettsinnstans.

Da Haukom likevel av prinsipielle grunner ville ha saken prøvd i Strasbourg skrev Halvor Stenstadvold som er styrelederen i hennes eierselskap Orkla Media et leserbrev i Tønsbergs Blad der han kritiserer avisen og redaktøren. Her heter det bl.a.:

"Det viktige er: Hvorledes skal en avis reagere på det faktum at
den har gitt sine lesere en usann fremstilling som samtidig
urettmessig krenket en enkeltperson? Tønsbergs Blad har i
Rygh-saken aldri på en tydelig måte trukket sin usanne påstand
tilbake. Det kunne den ha gjort - og jeg mener den burde gjort
det.(...) Istedet har den med sin anke valgt å gjøre retten til under de
foreliggende omstendigheter å skrive usant til hovedsaken. Slik
etterlater den et inntrykk av at redaksjonen mener hensynet til
sannheten spiller en underordnet rolle. Sitert fra Dagens Næringsliv 11.12.2003)".

Dette ble av redaktør Marit Haukom og leder av NR oppfattet som et inngrep fra eierens side, mens Stenstadvold uttalte til DN at: "Jeg har skrevet dette som et personlig og privat synspunkt. Det kan ikke tas som et uttrykk for noe Orkla-syn". Spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å operere som privatperson som kritiker når man samtidig representerer eierne. Marit Haukom oppfattet det i alle fall som en krenkelse av hennes redaktørfunksjon og fikk støtte fra flere andre Orkla-redaktører. I et  senere portrettintervju i Dagens Næringsliv luftet hun sin frustrasjon og sa blant annet:

- Heretter vil det alltid ligge i bakhodet at den aller øverste av
våre eiere har en privat agenda når han uttaler seg! Men
styrelederen i Orkla har ingen privat agenda når han drøfter
journalistikk! At en som har vært statssekretær og leder av
kringkastingsrådet ikke forstår såpass, er alvorlig. Hvis jeg skal
forholde meg til det han sier, har han i realiteten avsatt meg som
redaktør. For hvordan skal Orkla kunne ha en redaktør som setter
det gode oppslaget foran sannheten? (Sitert fra Dagens Næringsliv 20.12.2003)"

Det er gjennom slike konkrete saker vi får demonstrert om Orkla står ved sitt eget charter der det blant annet heter:  "Orkla Media respekterer den frie journalistikkens grunnprinsipper og vil innenfor rammen av så vel den enkelte publikasjons formålsbestemmelse som felles redaksjonelle prinsipperklæringer forsvare redaktørens uavhengighet. Verken offentlige myndigheter, eiere, annonsører eller noen annen interessegrupper har rett til å gripe inn i denne".

Det er ikke tvil om at Orkla Media har tatt sitt publisistiske ansvar på alvor når selskapet gjennom utredningen "Forankring og struktur i en ny medietid" detaljert går gjennom forholdet mellom de redaksjonelle og økonomiske ansvarsområder innad i konsernet og understreker redaktørenes uavhengighet. Og det er utvilsom riktig at styreleder Stenstadvold også må kunne ytre seg i den offentlige debatt. Vi har altså en gråsone der Redaktørplakaten tilsynelatende står i motstrid til styremedlemmenes ytringsfrihet?

Større avstand mellom redaktør og styre

Redaktørforeningens undersøkelse fra 2001, Johan Roppens doktoravhandling om Orkla og den siste arbeidsmiljøundersøkelsen til NJ, NR og MBL har det til felles at de varsler om økt avstand mellom redaksjonslokalene og konsernenes styrerom. En del av dette bildet er en uttrykt frykt for redaksjonenes autonomi i årene som kommer. Studentene som skrev semesteroppgaver på mitt hovedfagskurs i "Eierskap og journalistikk" høsten 2002 dokumenterte flere eksempler på frustrerte journalister og redaktører i konsernaviser som ga uttrykk for en avmaktsfølelse over fjerne eiere som ikke så og skjønte  deres hverdag.

I denne situasjonen er det viktig å stille spørsmålet  hvilken effekt det har på journalister og redaktører når representantene for konsernledelsen refser dem offentlig. I den tiden da redaktørplakatene ble utformet var veien mellom styret og redaksjonslokaler kortere. Vi hadde en partipresse der forholdene og maktforholdene mellom styre og redaktør var ganske oversiktlig. Det fantes konflikter den gangen også, men mange uenigheter kunne løses på kammerset.

Nå er avstanden større og mange journalister ser sjelden sine eiere og redaktørene skifter ofte jobb mellom avisene innad i konsernene. Kan offentlig refs av redaktører i denne situasjonen bidra til at nødvendige debatter om avisenes prioriteringer blir skjøvet under teppe og tillitsvalgte velger selvsensurens vei for å hindre ubehageligheter?

De to sakene jeg har presentert burde etter mitt syn gjøre det aktuelt å reise problemstillingen. Etter mitt syn bør det vurderes å se nærmere på om Redaktørplakaten bør moderniseres i tråd med de nye eierforholdene der de tre største konsernene kontrollerer flesteparten av landets aviser.