60-tallets it-jente ble undergravd av staten

Et åtte år langt dypdykk i Riksarkivet resulterte i en artikkel som ingen andre norske medier har klart å skrive tidligere.

 

16.03.2013 14:51

Lars Chr. Wegner og Carl-Erik Grimstad har skrevet om kong Olav og motedronningen Astrid Blesvik. Foto: Aurora Hannisdal / SKUP

Et angivelig forhold mellom kong Olav og motedronningen Astrid Blesvik fra Oslos vestkant var 60-tallets store snakkis. Det norske statsapparatet gikk hardt til verks for å verne om kongens ære. 

– At riksadvokaten tok saken selv viser at saken ble håndtert utenfor alle regler, og er et uttrykk for at disse ryktene for enhver pris måtte stanses, sier historieprofessor Hans Fredrik Dahl til VG Helg.
 
Legg det bort
Carl-Erik Grimstad husker at hans foreldre og venner diskuterte ryktet noen ganger i festlige anledninger. I voksen alder fikk han et oppdrag fra Gjønnesutvalget som gjorde at han leste regjeringsprotokoller fra 60-tallet. I arkivskapene fant Grimstad dokumenter som så interessante ut, ba om dypere innsyn, og fikk returnert en skarp note om at dette måtte han bare legge vekk. Nysgjerrigheten var pirret. Men som enkeltperson var det ikke lett å få tilgang på dokumenter som staten Norge hadde prøvd å holde unna offentligheten i et halv århundre. Han trengte en tung redaksjon i ryggen, og kontaktet VG.
– Jeg ble innkalt til redaktøren i VG, og han spurte om jeg var klar for et spesielt mission, sier Lars Chr. Wegner. Året var 2005.
 
Wenche Foss og Chablis
De jobbet to veier, både med muntlige og skriftlige kilder. Siden Blesvik var datidens Tone Damli satt VG på mye fotomateriale, og kunne identifisere potensielle kilder fra de gamle bildene. Hvem var det naturlig å snakke med? De begynte å oppsøke folk. Wenche Foss var en av dem. Hun var så full av ærbødighet over kongehuset at hun ønsket ikke å fortelle noe om dette. Men etter hvert gjorde hun det likevel, over et glass Chablis.

  De skriftlige kildene ble en byråkratisk jungel utenom det vanlige. For å berettige den videre innsynssøkingen måtte Grimstad og Wegner først få bekreftet gjennom et regjeringsnotat at kjærlighetsforholdet faktisk hadde vært omtalt innad i regjeringen. De fant etter hvert regjeringsnotatet hvor Astrid Blesvik var omtalt. Ingen kunne lengre nekte for at det påståtte forholdet hadde vært en reell problemstilling for Konge og Regjering. Men hvorvidt saken var av offentlig interesse, så mange år senere, måtte departementene overbevises om.
 
 
 
 
Lydige pudler
– Utenriksdepartementet brukte ni uker på å besvare vår henvendelse, som vanligvis skal besvares innen tre dager. Vi fikk avslag, sier Wegner.
Det var ikke lengre kjærlighetsforholdet som var interessant for de to journalistene, men historien om hvor langt det offentlige gikk for å legge saken helt død. Det første intervjuet de fant var fra Daily Sketch i 1961. Grimstad og Wegner la det frem for UD, beviste dermed at navnet hennes allerede var offentlig kjent, og fikk innsyn – i en mengde dokumenter.

– Det var helt fantastisk hva som dukket opp. Vi sitter på mye upublisert materiale, og har nok til en hel bok, sier Grimstad.
Det viser seg at historien om den førti år gamle enken fra Montebello og den norske kongen hadde gått verden rundt. Hjemme i Norge ble du innkalt til riksadvokaten for forklaring, om du hadde vært i selskap med Blesvik. Regjeringen jobbet så hardt med å stoppe saken at de oppsøkte utenlandske redaktører, presset dem for kilder, og fikk ved flere anledninger hindret at ryktene ble spredd videre.
 
 
– Norske redaktører opptrådte som lydige pudler i denne saken: Aftenpostens redaktør innkalte blant annet en fotograf som hadde tatt private bilder av Astrid Blesvik, for å forsikre seg om at fotografen ville slette bildene, sier Wegner.
 
Norge sendte Blesvik hjem
I forkant av et statsbesøk i Thailand i 1961 oppholdt Blesvik seg i Bangkok. Norske myndigheter fikk snusen i det, inviterte henne på middag og gav henne beskjed om å forlate landet. Dagen før kong Olav ankom millionbyen, satt Blesvik på et fly tilbake til Norge. Etter å ha fått innsyn i Riksarkivet noterte Wegner alle navn, fra byråkrater til journalister, som hadde vært involvert i statsbesøket til Thailand.

– De fleste var døde, men én gav oss tips videre hvor vi fant to gjenlevende byråkrater. Hans Høegh Henriksen var utsending fra Norges Eksportråd, og spiste middag med Blesvik i Thailand. Ingen av de tre ville fortelle historien uten å ha de to andre i ryggen. Det viser med tydelighet at denne saken var meget sensitiv, sier Wegner.

Gjennom disse tre fikk VG Helg bekreftet at hun ble sendt ut av Thailand. Astrid Blesvik ble senere samme år bedt om å komme til riksadvokaten for å forklare seg om at hun ikke hadde hatt et forhold til Kongen. VG Helg fikk etter hvert referatet fra 1961 - med sladdet signatur og navn, hilsen departementet. Men Høyesterettsadvokat Foss var tilstede, og bevitnet forklaringen.
– Vi har ikke funnet en eneste førstehåndskilde som kan bekrefte forholdet, selv om Astrid Blesvik har skrytt på seg dette til flere. Det er journalistisk feil å konludere, kanskje var hun bare 60-tallets største stalker, sier Wegner.
 
Åtte år senere
Carl-Erik Grimstad har hatt kurs i IJ om historiske metoder i seks år. Interessen startet med denne saken, og har resultert i en bok.
– Jeg bruker å si at etter et besøk i Riksarkivet kommer du ut med tre gode saker som kan stå på trykk. Er det greit å skrive om denne kvinnen 40 år etter? Vi mener det er vesentlig fordi norske myndigheter gikk hardere på henne enn noen andre har blitt håndtert senere, sier han.
Saken ble publisert i VG Helg 22. desember 2012. Åtte år etter de startet.