Her er juryens begrunnelse for pris og diplomer i konkurransen om SKUP-prisen 1998. Prisen ble dette året delt mellom Alexander Øystå og Lars-Erik Nygaard, VG, for «Norges siste fiende» og Kjetil Stormark, Arbeiderbladet og VG, for «Bouchiki-saken».
SKUP-pris 1998: "Norges siste fiende"
Alexander Øystå og Lars-Erik Nygaard, VG, tildeles SKUP-prisen 1998 for artikkelserien "Norges siste fiende"
En av pressens viktigste oppgaver er å beskytte enkeltmennesker mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter. Helga Reuter var offer for et slikt overgrep i et halvt århundre. Fordi hun i 1927 giftet seg med en tysker, og derfor mistet sitt norske statsborgerskap, ble hun i 1945 erklært som fiende av Norge, og fratatt sin farsarv på 10 millioner 1998-kroner. Dette skjedde til tross for at hennes tyske mann selv ble fengslet av nazistene fordi han nektet å stille sin fabrikk til rådighet for våpenproduksjon.
I 50 år etter krigen nektet Norge å stryke Helga Reuter fra listen over Norges fiender. Til slutt sto hun alene der. Hun var Norges siste fiende, uten at det noen gang ble dokumentert at hun hadde gjort noe som hadde skadet Norges sak. Først etter VGs serie, vedtok Nærings- og handelsdepartementet at den aller siste saken som gjelder beslag etter Lov om fiendegods, sak 548: Helga Reuter, skulle avsluttes. Departementet ga også beskjed om at penger som urettmessig var blitt innkrevet, skulle tilbakebetales. Men da hadde Helga Reuter vært død i tre år.
Denne saken har alle kjennetegn på det klassiske skup: De to journalistenes nysgjerrighet ble vakt av en enkel formulering i postjournalen til Nærings- og handelsdepartementet. Gjennom et omfattende, og til tider svært kreativt kildearbeid, kombinert med gode språkkunnskaper klarte VGs to reportere i løpet av kort tid det norske myndigheter ikke hadde maktet: Å finne ut at Helga Reuter ikke var i live, når hun døde, og spore opp hennes barn.
Resultatet av arbeidet ble publisert over fire dager; en engasjerende og godt fortalt historie om ett enkelt menneske som ble offer for en systematisk urett, en urett som ikke ble stoppet før VG tok saken.
SKUP-prisen 1998: "Bouchikhi-saken"
Kjetil Stormark tildeles SKUP-prisen for 1998 for arbeidet med Bouchikhi-saken, først i Arbeiderbladet, og fra høsten 1997 av i VG.
Gjennom en imponerende arbeidsinnsats, og med bruk av vanskelig tilgjengelige kilder, har Kjetil Stormark fått fram nye opplysninger i en sak som startet for mer enn 25 år siden, og som ennå ikke er avsluttet.
Kjetil Stormark var to år gammel da Mossad-agenter tok livet av norsk-marokkanske Ahmed Bouchikhi på Lillehammer, 21. juli 1973. Av forståelige grunner dekket han ikke Bouchikhi-saken fra starten. Han satte i gang først 21 år senere, i 1994. Siden har han som journalist i Arbeiderbladet og VG - og i fritid og ferier - drevet omfattende arkivstudier, systematisk kartlegging av kilder i flere land, effektiv kildepleie og grundig gravearbeid. Resultatet er langt over 100 nyhetsartikler, deriblant flere små gravende skup som har bidratt til å drive saken framover. Og som har fortalt oss at denne saken bør vi ikke glemme - fordi mye ennå holdes skjult.
SKUP-juryen har vurdert tre artikkelserier som Kjetil Stormark har lagt fram i sin metoderapport. De to første ble publisert i Arbeiderbladet i 1986. Der avslørte han blant annet de norske telefonnumrene som Mossad-agentene hadde i sine notater da de ble arrestert. Han avslørte også at disse ledetrådene ble lagt til side i etterforskningen, og at opplysningene ikke ble lagt fram under straffesaken i Eidsivating lagmannsrett.
Den tredje artikkelserien startet i VG i november 1997 og fortsatte i 1998. Her vil vi særlig nevne avsløringene om at overvåkingssjef Gunnar Haarstad allerede i 1973 hadde opplysninger om Michael Hararis sentale rolle i Mossad-operasjonen, og at disse opplysningene ble holdt unna politiets etterforskningsledelse. Disse avsløringene ser ut til å hatt betydning for den videre utvikling av Bouchikhi-saken, blant annet etterforskningen av riksadvokaten og regjeringens vedtak høsten 1998 om å nedsette en granskningskommisjon, som særlig skal se på påtalemyndighetens håndtering av Bouchikhi-saken fra 1973 til i dag.
Juryen har ved denne tildelingen lagt vekt på SKUP-juryens statutter om at "dersom en sak strekker seg over flere år, skal arbeidet vurderes i sin helhet".
Kjetil Stormark skriver i sin metoderapport at med stahet og tålmodighet er det meste mulig. Han forsikrer også at han ennå ikke er ferdig med denne saken. Juryen ønsker lykke til videre.
