Foto: Helle Gannestad

I 2008 begynte Küttim og den nå avdøde journalisten Hannes Råstam, å jobbe med saken om Sture Bergwall, mannen som da kalte seg Thomas Quick.

— Vi jobbet sammen, og interesserte oss for denne saken. Fordi den var case closed, sa Küttim.

Bergwall hadde tatt på seg mellom 30 og 40 mord, og var blitt dømt for seks av dem. Men noe skurret.

Da de startet hadde de et stort arbeid foran seg: 50 000 sider med dokumenter, og mellom 30 og 40 mord som Quick hadde tilstått. Seks av dem var han dømt for. Journalistene fikk også tilgang til uredigerte filmer der Quick og politiet rekonstruerte mordene han aldri hadde begått.

De beskriver saken som en runddans der terapi, media og politiet alle viste ulike svakheter som til sammen bløffen mulig.

— Det sto ganske klart at Thomas Quick hadde fri tilgang til medier, at opplysninger som kom til politiavhør stammet fra terami, etter at Quick hadde fått dem fra mediene, sa Küttim.

Stemte ikke

Opplysningene den angeivelige massemorderen ga stemte overhodet ikke med opplysningene fra saken.

— Her burde etterfoskningen blitt lagt ned. Men det skjedde ikke i denne saken, sa Küttim.

I stedet fikk Bergwall fortsette å lese aviser, der han leste om mord som han siden tok på seg.

Men hvordan hadde det seg at politiet ikke reagerte på alle de gale opplysningene? Dan Josefsson dykket ned i terapaut-miljøet på klinikken Säter, der Bergwall var blitt behandlet.

Undertrykte minner

Ved hjelp av skjulte opptak og falsk identitet fant han et miljø der psykoanalytikeren har fått dominere nesten som en sektleder. Hun var svært opptatt av undertrykte minner hos pasientene.

— Mye av arbeidet har gått ut på å overtale pasientene om at fantasier egentlig er minner, sa Josefsson.

Den oppfattelsen spredte seg fra svenske terapauter til svensk politi, som igjen pratet med norsk politi om drapene Bergwall angivelig hadde begått i Norge.

— Hvordan det kom til at nordmennene godtok det her, det er et åpent spørsmål. For det her er helt gale-matias, sa Josefsson.