Fredag 18. juli - 57 dager senere - ble Kelly funnet død i et skogholt like ved sitt hjem i Oxfordshire. Den respekterte embetsmannen i det britiske Forsvarsdepartementet hadde tatt sitt eget liv.

 

Debatten om skyld raser nå i Storbritannia. Den politiske og mediemessige skandalen kan komme til å koste flere jobben, både i politikken og i det øvre sjikt av BBC.

 

Trolig må den britiske regjeringen og dens håndlangere bære hovedansvaret for at dr David Kelly tok sitt eget liv. Men heller ikke BBC er uten skyld. BBC har gjennom sin håndtering av saken tatt aldeles uholdbare sjanser i forhold til kildevernet. Og nå, når allmennkringkasteren slåss for sin egen troverdighet - virker det som om siste rest av verdighet er forsvunnet som dugg for solen. Og da er faktisk tiden inne for å kreve BBC-ledelsens avgang.

 

Men la oss først gå tilbake til BBC Radio 4s studio 29. mai i år. Det var her, under programmet "Today" at mange mener at saken startet. Radio 4s forsvarskorrespondent Andrew Gilligan hevdet at den britiske regjeringens Irak-rapport fra september i fjor (om Iraks tilgang til og mulighet til å bruke masseødeleggelsesvåpen) hadde blitt spritet opp - stikk i strid med vurderinger og råd fra de britiske etterretningstjenestene. Gilligan hevdet at hans kilde var en "høytstående tjenestemann som deltok i utarbeidelsen av rapporten".

 

Bare fire dager senere, i sin spalte i søndagsutgaven av avisen Daily Mail (Mail on Sunday) 1. juni, hevder Andrew Gilligan at det var Tony Blair’s kommunikasjonssjef Alastair Campbell som hadde spritet opp rapporten. Han avslørte også, helt unødvendig, flere detaljer om sin egen kilde. Blant annet fortalte Gilligan at han hadde møtt kilden på et hotell i sentrum av London.

Artikkelen ble i den britiske regjeringen tolket som en krigserklæring, samtidig som den ga kjærkomne puslebiter til de som allerede var i gang med kildejakten internt i regjeringen.

 

Deretter fulgte det jeg mener var en lang rekke feilvurderinger hos BBC, nyhetsredaksjonens ledelse og hos BBCs journalist Andrew Gilligan personlig.

Ikke bare stilte BBC-journalisten opp til utspørring i det britiske underhusets utenrikskomite 19. juni i år. Her lot Gilligan seg utspørre om kildegrunnlaget sitt, og ga nye detaljer om kilden og hvor lenge han som journalist hadde hatt kontakt med vedkommende. Blant annet gikk han langt i å antyde at kilden var en tidligere våpeninspektør i Irak ("quite closely connected with the question of Iraq’s weapons of mass destruction"). 

 

Da kildejegerne mente de hadde funnet kilden, gikk BBC inn i en ny offentlig polemikk med regjeringen om kildegrunnlaget for nyhetssaken 29. mai. Det kan synes som om BBCs ledelse forstod det fulle alvor i situasjonen da de leste pressemeldingen som tikket ut fra det britiske Forsvarsdepartementet 8. juli. Her het det: "En person som arbeidet i Forsvarsdepartementet har meldt fra på eget initiativ at han møtte Andrew Gilligan fra BBC 22. mai. Det var et uautorisert møte".

BBCs motreaksjon var å tilnærmet lyve om kildens bakgrunn. I en pressemelding hevdet BBC at beskrivelsen av vedkommende ikke stemte overens med Gilligan’s kilde, og at BBCs kilde ikke arbeidet i det britiske Forsvarsdepartementet i det hele tatt. 

 

Senere - etter David Kellys rystende selvmord - har BBC ikke bare innrømmet at han faktisk var deres kilde, hvilket skjedde etter oppfordring fra Kelly’s enke. Men BBC har gått enda lenger. De har gått aktivt ut og kunngjort at han har vært kilde for hele tre av deres journalister (som uavhengig av hverandre har rapportert om samme sak, og dermed bidratt til en selvforsterkende nyhetsrapportering). BBC har også oversendt opptak av det jeg oppfatter som en kildevern-klausulert samtale til den regjeringsoppnevnte granskingskommisjonen. Opptaket ble gjort av BBCs journalist Susan Watts i en bakgrunnssamtale hun hadde med dr David Kelly. Opptaket er dermed som en journalists notater å regne. Og i min verden har ikke pressen for vane å publisere slikt, ei heller utlevere dette til politi, regjering eller domstoler.

 

Hva får ledelsen i BBC - verdens mest anerkjente og respekterte allmennkringkaster og nyhetsformidler - til å ofre kildevernet i kampen for sin egen troverdighet? Skjønner ikke ledelsen at "etter den søte kløe, kommer den sure svie"? BBCs handlemåte viser tydelig at også BBCs ledelse mener at medieselskapet nå er inne i dets største tillitskrise noensinne. Hovedmotivasjonen for BBC er åpenbart å tilbakevise at de ikke har overdrevet det kilden har gitt av opplysninger. Men det finnes ingen tilgivelse for å hoppe bukk over journalisters hellige mantra - kildevernet. Min spådom er at BBC i tiden framover vil slite voldsomt med å rekruttere nye kilder. Ingen med vettet i behold bør den nærmeste tiden risikere jobb og helse ved å snakke med BBCs journalister. Kildene bør vise BBC at denne type adferd ikke tolereres. Men det som er synd er at denne saken ikke bare vil redusere BBCs evne til å drive kritisk og undersøkende journalistikk. Den vil også ramme andre journalister. Både i og utenfor Storbritannia.

I kjølvannet av denne saken er det heller ikke unaturlig om journalister tar en diskusjon om kildevernets varighet. BBC forsvarer sine handlinger med at de har identifisert sin kilde på direkte oppfordring fra Kelly’s etterlatte. Men det er ikke umiddelbart selvsagt at kildevernet slutter når kilden dør. Hva med en persons ettermæle? Dessuten er kildevernet ment å være absolutt. Ingen unntak, selv ikke for kildens familie. Uansett hvor mye sympati man på det mellommenneskelige plan kan ha for BBCs resonnement, så ligger det her i beste fall et uavklart, presseetiske spørsmål som bør få oppmerksomhet i tiden som kommer.

 

Mange mener at BBC gjennom sin håndtering av Kelly-saken har begått kardinalsynd nummer en for en mediebedrift. Det er i alle fall min vurdering. I tillegg har allmennkringkasteren utvist dårlig journalistisk skjønn og øyensynlig akseptert enkildejournalistikk på et stoffområde der det burde stilles langt høyere krav til metodikk og kvalitetssikring. Og når man skjønte at dette bar feil av gårde, løy man i et forsøk på å hjelpe en kilde som man hadde sviktet. Det handler dermed om systemsvikt på flere nivåer - og gjentatte feilvurderinger på et slikt nivå at saken faktisk bør få konsekvenser for toppledelsen i BBC. BBC kan som en internasjonal respektert mediebedrift ikke leve med saken slik den står nå. Den eneste måten BBC kan gjenreise tilliten er dersom ledelsen tar selvkritikk og viser gjennom handling at den forstår hvor alvorlig saken faktisk er.