Stiftelsen "Media/individ instituttet" har planer om å etablere en nødtelefon for medieofre. I motsetning til mine kolleger i Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening er jeg ikke så pessimistisk med tanke på opprettelsen av stiftelsen. Jeg tror det i enkelte henseender faktisk kan være en fordel for pressen at det finnes et spesialtilpasset hjelpeapparat for personer som havner i pressens kritiske søkelys.

 

Jeg er derimot mer bekymret over styrkeforholdet som etter hvert synes å vokse fram mellom krefter og motkrefter i forhold til den gravende og undersøkende journalistikk som sådan i Norge.

 

La oss være ærlige: Selvsagt har dopingskandalen i TV2 og Tønne-saken i Dagbladet rammet norsk gravejournalistikk. Fortsatt kaster Tønne-saken lange skygger over norske redaksjoner. Et flertall av norske journalister mener at norske medier ikke har vært selvkritiske nok i etterkant av Tønnes selvmord (uformell meningsmåling på nettsiden til fagbladet Journalisten).

 

På årets SKUP-konferanse (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse - SKUP) i Haugesund i april i år var det ytterst få deltakere fra TV2, mens NRK stilte med mer enn 70 representanter. Muligens en tilfeldighet.

 

Men jeg tror ikke det.

Antallet deltakere på SKUP-konferansen gikk også dramatisk ned i år - det ble redusert fra over 500 i Trondheim i 2002 til rundt 350 i Haugesund. En nedgang på 30 prosent. Også det kan være tilfeldigheter. Men jeg tror ikke på det heller.

Parallelt med disse enkeltsakene fører stadig sterkere krav til avkastning til at stadig færre journalister skal produsere stadig mer og stadig fortere. En del kan løses ved en sterkere profesjonalisering av vår yrkesgruppe. Men ikke alt løses ved at vi alle blir flinkere og mer effektive. Pressens rolle som samfunnets vaktbikkje blir også svekket. Kanskje ikke mye fra måned til måned. Men merkbart over tid.

 

Det er en offentlig hemmelighet at dersom du ønsker å plassere en nyhet - enten for å markedsføre eller for å henlede oppmerksomhet bort fra mer ubehagelige temaer - så går offentlige talsmenn i dag til særskilte nyhetsredaksjoner. De går dit produksjonspresset er størst og tiden til kritisk analyse og selvstendig research er minst. Vi journalister kan mislike det så mye vi vil. Men det er et faktum.

 

Jeg synes det er ganske imponerende at den planlagte stiftelsen for medieofre allerede ved opprettelsen har planer om et årlig budsjett på ti millioner kroner. Det får iniativtakerne til stiftelsen ta som et kompliment. Men jeg er samtidig proporsjonalt bekymret over at SKUP - som jeg ble leder av i april i år - bare har en egenkapital på ca 200.000 kroner og en årlig omsetning på rundt 400.000 kroner.

 

Tallene kommer trolig overraskende på mange, tatt i betraktning at SKUP i dag er det viktigste forum for debatt om kritisk og undersøkende journalistikk..

 

Tallene forteller meg flere ting:

1. SKUP må gå kritisk gjennom status og kartlegge mulige tiltak for å styrke både økonomi og organisasjon. Det arbeidet er påbegynt.

2. Det er ganske imponerende at SKUP hvert år greier å arrangere SKUP-konferansen med så begrensede midler. SKUP-konferansen ville aldri ha vært mulig uten en imponerende dugnadsånd fra redaktører og journalister fra hele presse-Norge og viktig støtte fra gode støttespillere. Og deretter ettertanken:

3. Er det et manglende "trøkk" og fokus på kritisk, gravende og etterforskende journalistikk i Norge i dag - spesielt sett fra konsern-kontorer og sjefstolene i de ulike redaksjonene?

 

Det er lenge siden gravegrupper var på moten i norske redaksjoner. Vi har heller ingen journalistiske fyrtårn av typen "Watergate" i Norge, ei heller noen sterk tradisjon for å gjennomføre omfattende journalistiske etterforskninger som varer i måneder og år. Noen få redaksjoner har tid og ressurser til å gjøre dette. Men også innenfor ressurssterke redaksjoner er det et tiltakende press på å produsere saker fra dag til dag. "Listetyranniet" kalles det internt. Jakten på saken til neste dags forside har en tendens til å overskygge de mer langsiktige prosjektene.

 

Min forgjenger i SKUP-ledervervet, Astrid Aure fra Vårt Land, ble av Dagbladet nylig rangert som nr 2 på en liste over de ti mektigste under 30 innen media i Norge i dag. Det er selvsagt et kjempekompliment både til Aure og til SKUP - som viser at vi tross alt gjør noe riktig i arbeidet med å fremme den kritiske og undersøkende tradisjonen innenfor norsk journalistikk.

Men jeg har fortsatt til gode å se TV-debatter der det stilles spørsmålstegn ved hvorfor norsk presse ikke har vært mer nærgående og kritisk.

 

Min erfaring fra å sitte på andre siden av bordet - som pressetalsmann i flere organisasjoner og som presseråd ved den norske FN-delegasjonen i New York i 2001-2002 - er at det er en overraskende stor del av det som foregår som vi journalister aldri er i nærheten av å finne ut av. Jeg tar dessuten sjansen på å hevde at mange av de viktigste avsløringene - skupene - i norsk mediehverdag de siste årene trolig har vært kildestyrt. Journalistikken blir dermed en forlengelse av maktkampen som skjer i de lukkede fora.

 

Vi plikter å forsøke å motvirke kildeavhengigheten. Og SKUPs oppgave er å fremme undersøkende journalistikk - som er uavhengig av kildene. Selv om vi er økonomiske lilleputter, må vi fortsette vårt dugnadsarbeid for å skape en motvekt til mektige aktører som direkte eller indirekte forsøker å styre hva journalistikken skal inneholde.