Årsakene kan være mange, og mye har med en annen økonomisk virkelighet å gjøre. Men deler av forklaringen er også ulike syn på hvilke ambisjoner norsk presse bør ha og hvor effektive vi egentlig er som "samfunnets vaktbikkje".

Revisjon nødvendig

Jeg tror tiden er kommet for å vurdere en revisjon av Redaktørplakaten, som har stått uendret siden 1973. Redaktørplakaten har i dag en altfor passiv ordlyd i forhold til pressens ansvar for å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. At pressen tar denne oppgaven på tilstrekkelig alvor, er en helt nødvendig del av sikkerhetsnettet som garanterer for et velfungerende demokrati. Og nettopp derfor bør denne samfunnsoppgaven også reflekteres bedre i Redaktørplakaten.

Det nærmeste en i dag kommer en ambisjon om å grave fram store avsløringer, finnes i dag i formuleringen: "Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet".

Etter min oppfatning bør listen legges noe høyere.

Høstmøte

På Norsk Redaktørforenings (NR) høstmøte ble det meldt om øket bekymring blant redaktørene selv over at det er blitt mer og mer vanlig over å gratulere hverandre med gode kvartalsresultater - i stedet for oppnådd heder og ære på SKUP-konferansen og andre prisutdelinger.

Det er et sunnhetstegn at man fra redaktørhold har satt i gang denne ytterst viktige debatten, som fortsatt er i en tidlig fase. I et forsøksvis bidrag, våger jeg meg derfor frempå med noen betraktninger fra mitt ståsted som utøvende gravejournalist og leder av SKUP.

Virkelighetsforståelsen

Første runde i kampen om hvilke ressurser som må settes inn i det journalistiske arbeidet, handler om virkelighetsforståelsen.

Hvis vi er brutalt ærlige med hverandre, er det bare å vedgå at det kun er en brøkdel av de kritikkverdige forhold i samfunnet som vi pressefolk greier å få snusen i. Det handler egentlig om vår "livsløgn": Vi er uendelig mye mindre effektive enn det vi selv tror. Jeg tror de fleste journalister og redaktører ville hatt godt av å sitte en periode på andre siden av bordet - som en del av myndighetsapparatet. Da oppdager mange hvor mye som foregår i kulissene - UTEN at vi i pressen greier å få det med oss. Fra et slikt ståsted vil du også oppdage hvor mye av journalistikken som er kildestyrt. Jeg har selv gjort meg disse erfaringene, i flere sammenhenger, og er blitt noen illusjoner fattigere.

En trussel

At vi bruker for lite tid og ressurser på tidkrevende gravejournalistikk er også en trussel mot kildevernet. Ved mindre egenarbeid blir det så uendelig mye lettere for omverdenen å identifisere lekkasjene. Mange kilder har fått ødelagt lovende karrierer på grunn av velmenende journalister og redaktører som ikke har tatt gode nok forholdsregler.
Pga behovet for å forankre ansvaret klarere i forhold til hvem som skal bære fram journalistikken som vinner priser, er jeg ytterst nølende til den såkalte publisher-modellen, der ansvarlig redaktør og administrerende direktør er en og samme person. I stedet tror jeg toleder-modellen er langt å foretrekke.

Det er naturlig og nødvendig at det er et krysspress mellom det å tjene penger og det å ville bruke penger på å ha journalistiske muskler. Det handler også om å få tid til å utvikle det journalistiske produktet. Ansvarlig redaktør må ha tid til å dyrke fram en kultur som gir grobunn for journalistikk som vinner priser.

Skrivende ildsjeler

Samtidig ligger det et stort ansvar hos den enkelte journalist. Ingen stor avsløring er blitt til uten at den i utgangspunktet er blitt drevet fram av et brennende engasjement. Men redaktøren må sørge for at det eksisterer en kultur som gjør at gode initiativer fanges opp og tas vare på. Altfor mange initiativ og ideer drukner i det daglige listetyranniet - i jaget etter sakene til neste dags avis eller sending.

Kanskje er det en ide at enkelte redaksjoner skaffer seg skrivende koordinatorer som får i oppgave å synliggjøre og bære fram graveprosjektene over tid?

Uendelig mye research gjøres nemlig av journalister, uten at potensialet tas skikkelig ut i sendinger og på trykk. Det er helt avgjørende at sentrale ledere innad i redaksjonene så ofte som mulig hever blikket fra regnearkene og gjør journalistiske prioriteringer som har et perspektiv som går utover den daglige nyhetsproduksjonen.