Reaksjonene er alene verdt en studie, mener Arne Eriksen og Bård Michalsen. Foto: Trond Solberg.

Er Nils Øy synsk?  Bare generalsekretæren i Redaktør-foreningen, Nils Øy, har kommet med en slags sammenhengende kritikk av rapporten, på Journalistens nettsider mandag 22. mars.

Nils Øy påstår vi har sammenfattet våre intervjuer med journalister skjevt og på en måte vi ikke har dekning for. Men Nils Øy har aldri  sett grunnlagsmaterialet og  kan derfor umulig ha dekning for sin påstand. Hans neste påstand om at vi har sett oss blind på EPJ-statistikken, blir da også meningsløs, siden han umulig kan sammenligne hva journalistene og lederne uttalte til oss i intervjuene, med vår analyse av EPJ-statistikken. Vi har ikke vært blinde, og vi tror heller ikke at Nils Øy er synsk.

Leser Hjeltnes metoderapporter?

Guri Hjeltnes vil ikke slakte vår rapport i samme oppslag.

Men hun spør: "Hvorfor har de ikke gått gjennom det unike materialet vi
har i metoderapportene? Jeg vet jo at det hvert år kanskje ikke er mer
enn to-tre som oppgir EPJ som viktig."

I boka "Nyhetsjakt" av Skjalg Fremo fra 2002, nevner han at flere premierte SKUP-rapporter viser at
postjournaler har vært viktige verktøy. Under SKUP-konkurransen for 2003
ble postjournaler nevnt som ett av flere verktøy i fire av de seks
rapportene for premierte arbeider. Vanligvis er bruk av EPJ og
postjournaler generelt så alminnelig og trivielt som verktøy at det
neppe spesifiseres særlig nøye i en metoderapport.  Det er da meget
overraskende å se at Guri Hjeltnes antyder at EPJ ikke er særlig mye
brukt i forbindelse med undersøkende journalistikk.

Når NRK og TV2 ikke forstår

Organisasjonssekretær Ina Lindahl i Norsk Presseforbund mener det blir
helt feil å trekke konklusjoner om gravejournalistikkens omfang med
bakgrunn i at antall EPJ-søk har gått ned. Hennes forklaring er at
tjenesten nå er så bra at man nesten med en gang finner det man søker
etter, uten en rekke mislykkede feilsøk først. Det er flere redaksjoner
som bruker EPJ enn før, men antallet søk går ned på grunn av den
bedrede kvaliteten, hevder Lindahl i Journalisten på nett. For det
første er det ikke antall søk vi har statistikk over, men antall
bestillinger av dokumenter via EPJ. Det er stor forskjell på et søk og
en bestilling av et dokument.

For det andre: Heidi Høiskar i Statskonsult, som er ansvarlig for tjenesten EPJ,  opplyser at det ikke
siden 1996 er gjort noen endringer som skulle lette mulighetene for søk
og bestilling i EPJ. Teknisk er tilbudet uforandret, selv om det er
kommet flere etater til, som heller skulle medføre flere bestillinger
enn tidligere. Hvis Lindahls forklaring likevel skulle ha noe for seg,
hvorfor har ikke redaksjoner som TV2, NRK, Bergens Tidende og Nationen
redusert antall bestillinger fra 2001 til 2003? Journalistene her er
formentlig minst like profesjonelle som journalister i trykte medier.
Har journalistene i TV2 og NRK gått glipp av hvor mye lettere det
angivelig er å søke effektivt i EPJ?

Vi vet at Bergens Tidende og Nationen satser bevisst på undersøkende
journalistikk. Når disse to avisene ikke har hatt reduksjon i antall
bestillinger etter 2001, er det da fordi journalistene ikke har lært seg
den mer effektive søkemetode i EPJ som Ina Lindahl angivelig kjenner til?

Blandet med interessekamp

Arbeid for bedre og mer undersøkende journalistikk er kompetansehevende
på en måte som journalister og redaktører umiddelbart kan samarbeide
om. Produktet vil bli bedre og alle vil ha fordel av arbeidet. Men når
vi ifølge mandatet også skulle undersøke arbeidsvilkår i redaksjonene,
gled undersøkelsen inn i det som vanligvis er NJs revir, der redaktører
og eiere er motpart, nemlig interessekamp. Vi reflekterte ikke over
dette før vi tok oppdraget. I ettertid undres vi på om dette kan være
noe av grunnen til de sterke reaksjonene fra redaktør- og eierhold?

Mer relevant undersøkelse

Ifølge vårt mandat skulle vi ved hjelp av intervjuer forsøke å finne ut
hvordan vilkårene for undersøkende journalistikk er i norske medier,
herunder om vilkårene har endret seg over tid. Intervjuobjektene kunne
komme til å uttale vurderinger av redaksjonsledelse  og eiere, og vi
lovet dem derfor anonymitet, ut fra et ønske hos oppdragsgiver.
Intervju vil være subjektive utsagn om hvordan noen opplever
virkeligheten. Utsagnene ville fungere som indikatorer som lett kunne
imøtegås og trekkes i tvil. For å styrke undersøkelsens relevans og
gyldighet, ønsket vi derfor å ta med flere indikatorer på hvordan
undersøkende journalistikk utøves i norske redaksjoner.

Vi ble kjent med at registeret over bruk av elektronisk postjournal (EPJ) var
offentlig tilgjengelig.  Ut fra vår - og andres - erfaring med EPJ i
forbindelse med undersøkende journalistikk valgte vi å bruke EPJ på
akkumulert nivå (mer enn ett år per avis) som indikator nummer to på i
hvilken grad redaksjoner har utøvd undersøkende journalistikk i en
periode. Vår forutsetning er at EPJ er et viktig verktøy - blant mange
andre - ved utøvelse av undersøkende journalistikk.
Vi fant samsvar mellom det journalistene sa i intervjuene og det
EPJ-analysen fortalte. Dette styrker de subjektive utsagn som journalistene
har gitt.

Reaksjonene

Slik vi forstår det i ettertid, har redaktører reagert på to forhold.
De har reagert sterkt på våre funn som indikerer at vilkårene for
undersøkende journalistikk er blitt noe verre. I intervjuene legges
ansvaret på nedbemanning, krav fra eiere om større avkastning, og
redaksjonsledere som ikke legger forholdene godt nok til rette for
undersøkende journalistikk. Det er dessuten reagert på at vi har
rangert navngitte mediebedrifter etter hvor sterkt de har satset på EPJ
(som én indikator for undersøkende
journalistikk) i en sjuårs-periode, korrigert for størrelse. Noen bedrifter
kommer bra ut, andre kommer dårlig ut. Verst var det nok for konsernet
Orkla Media.

Vi forstår nå at vi på dette punktet sannsynligvis har overtrådt en
tabugrense.  Vår rapport lar noen fremstå med roser i hendene, mens andre
står noe beskjemmet tilbake og vil forsvare seg.

Vi har ikke gjort krav på å finne den hele og fulle sannhet på de seks
ukene vi hadde til rådighet (og med NJs frilanssatser innenfor en ramme av
totalt drøyt 100 timesverk). Men vi har fått klare utsagn fra
journalister  om en tendensiell utvikling i vilkårene for utøvende
journalistikk i norske medier. Ved hjelp av en god indikator har vi forsøkt
å si noe om hvordan vilkårene har variert over mange år i forskjellige
mediebedrifter og -konsern i Norge.

De voldsomme reaksjonene vi har fått på rapporten, har overrasket oss. Etter vår mening er de alene verdt et studium.

Tromsø/Bjørnskinn 24. mars