Det er ikke galt at aviser og TV-stasjoner fokuserer skarpt på hvordan enkeltmennesker rammes av lovverket - tvert imot er dette en av våre viktigste oppgaver. At ansvarlige politikere konfronteres med konsekvensene av sine vedtak, er også et tegn på at mediene gjør jobben sin.

Likevel er Mehmet-saken en skummel påminning om at norske journalister stort sett jager i flokk. Hvor er journalistene og redaktørene som seinest på helgas konferanse i regi av Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (Skup) skrøt til hverandre om hvordan vi avslører vedtatte sannheter, ikke lar oss rive med av regisserte kampanjer og utfordrer makta?

Maktkamp

Jeg hører innvendingene om at Mehmet-saken handler om en syk seksåring mot en firkantet regjering. Det gjør saken selvsagt. Samtidig må man stille spørsmål om hvem som har mest makt i Norge av en utskjelt KrF-minister og et samlet norsk pressekorps. Og om Mehmet-saken har flere og kanskje svakere parter enn en talassemi-rammet gutt. Men disse problemstillingene er det få av landets hundretalls gravende jouralister som forholder seg kritisk og undersøkende til.

Hvorfor er det nesten ingen som reagerer på at samfunnet skal produsere en spesialdesignet lillebror i et laboratorium som uten å samtykke skal utsettes for en dramatisk operasjon i håp om å forlenge livet til storebroren? Antakelig fordi det er så mye lettere å forholde seg til et levende barn. Dessuten gjør de seg bedre på TV.

Men hvordan kan vi i neste omgang si nei til å klone supermennesker - hvis dette kan berge et barn? Hvor alvorlig sykt må et barn være for at vi skal ty til manipulerte egg eller surrogatmødre? Kan vi for eksempel akseptere at bestemødre kan føde sitt eget barnebarn, hvis datteren/moren ikke er i stand til det? Og hvor langt vil vi gå i forhold til potensielle barn med Downs syndrom, som også lever kortere og kanskje har dårligere livskvalitet enn gjennomsnittsbefolkningen?

Ingen fasit

Jeg har ikke fasiten for hvordan vi skal løse alle enkeltsaker om liv og død hvor grunnleggende etiske prinsipper står mot hverandre. Men en ting er jeg overbevist om: De som syns Mehmet-saken er enkel, har ikke forstått hva den handler om.

Det ser rett og slett ut som om medier, folk flest, samt politikere som er opptatt av å dilte etter hva de tror folk flest mener, har lagt følgende enkle og logiske (?) resonnement til grunn i Mehmet-saken: 1. Høybråten vil ikke gjøre unntak fra bioteknologiloven i denne saken. 2. Høybråten er på kollisjonskurs med folk flest i moralske spørsmål. 3. Ergo: Det Høybråten mener, er du imot, med mindre du også vil være en mørkemann.

Et slikt stempel vil verken Kristin Halvorsen eller moderne journalister ha på seg.