Johan Galtung, foto Aschehoug.

.

"Gravejournalister har noe masochistisk over seg.

De avdekker noe - men i  fredsjournalistikken avdekker man mer".

Johan Galtung er skarp i sine karakteristikker på telefonlinje fra Barcelona. Mannen bak fredsjournalistikken. Han som har gitt ut over 100 bøker, deriblant barnebøker. Som vant Brageprisen for biografien "Johan uten Land". Som er osteskjærer på journalistisk ost. Som skjærer og analyserer hvor muggen kommer fra. Han står bak begrepet fredsjournalistikk. I motsetning til krigsjournalistikk.

- Jeg kommer med en bok neste år. Reporting Conflict. En tykk bok. "Vi" er nettverket Transcend, som består av to dyktige engelske journalister og en rekke ressurssterke mennesker verden over. 

- Vi i SKUP jobber for gravejournalistikk, begynner jeg.

- Ja, vi tror ikke på det. Det er ikke godt nok.

- Ikke?

- Nei. Vi tror på at alt skal avdekkes. Det handler om å få frem de underliggende omstendighetene, og så å fokusere på løsninger.

- Blir ikke reporteren en propagandist da?

- Nei, nei. Er helsereporteren en propagandist hvis hun stiller spørsmål rundt vaksinering?

- Eller forbrukerjournalisten? spør jeg.

- Nettopp. Hva fokuserer slike journalister på? De leter etter underliggende omstendigheter. Helsejournalisten vil være opptatt av sammenhenger. Hvorfor og hvordan en sykdom oppstår. Ikke bare om pasienten overlever "krigen mot sykdommen".

- Det handler om vilje til å skaffe bakgrunnsinformasjon? Kunne mer?

- Det også. Men journalisten må lete etter den bakenforliggende konflikten. Stiger det røyk opp av bygningen? Hvor kommer den fra? Brenner det ennå? Men hvor brenner det? Røyk viser at det er et problem. Finn det. En mann holder på å drukne. Mannen hentes inn til stranden. Reporteren står ved siden av hjelperne. Reporteren spør: Har dere forsøkt munn-til-munn-metoden? Aktivitør og selv deltager? Ja, litt. Men mest reporteren som spør metodisk.

- Du er opptatt av hvordan journalisten kan fokusere på prosessen bak?

- Ja, og på løsninger. Men de kan det ikke. De kan ikke dette med løsninger. Selv ikke min gode venn Robert Fisk. Den beste journalisten i verden. Detektiven som avdekker en enorm kunnskap om sammenheng. Journalistikk handler om detektiven som avdekker, og en enorm kunnskap om sammenheng. Det første kan innebære å ligge på magen, krype inn og finne bombesplintene med fabrikasjonsnummeret. Som Robert gjorde. Men som jeg sier til ham: Bob. Kan du ikke også fokusere på løsninger? ler han.

- Hva sier han da?

- Jeg kan det ikke, sier han. 

- Sier han det?

- Ja.

- Det gir jo ikke særlig håp til oss andre da. Når verdens beste reporter sier det?

- Hvorfor skulle ikke det gi håp. Robert Fisk sier dette, men det betyr ikke at ikke andre kan spørre etter løsninger. En 16 år gammel gutt er reporter. Han er vitne til en ulykke. Han tar penn, blokk og fotoapparat med til ulykkestedet. Han rapporterer. Forteller om ulykken. Hvor mange er døde. Hvor mange overlevde. Men spør han om årsaken? Er det mangel på kollektivtrafikk i byen? Satt bilbeltet som det skulle? Var sjåføren beruset? Det gjør han kanskje som attenåring. Ja, egentlig også som sekstenåring. Ellers burde han ikke bli journalist. Han moraliserer ikke. Han legger frem fakta. Også de negative fakta. At ikke beltet var festet. At byen ikke hadde innført kollektivtrafikk. At veikrysset var uoversiktelig. Jeg har akkurat sittet her i Barcelona og lest La Vanguardia, en spansk avis. Glitrende rapportering, men det med løsningsfokus - det kan de ikke.

- Du er ikke redd for at fredsjournalistikk skal bli tatt til inntekt for fredsaktivisters ensidige syn? At journalister skal oppleve at de som fredsjournalister blir stemplet som aktivister?

- Det argumentet hører jeg en del, sier Johan Galtung. -Men fredsbevegelsen har heller ikke løsninger, bare kritikk. Men da spør jeg: Hva med andre journalister? Som den nevnte helsejournalisten. Har vedkommende et prosjekt? For eksempel som å rapportere fra ulike utviklingsstadier av sykdom, legger han til.

- Men hva med dramaturgien som selger? Journalistikk er jo også produkter som selger i mer eller mindre grad?

- Fred selger. Det er et perspektiv de store mediakonsernene burde tenke på. Krig selger ikke på samme måte. Med fred kommer kommersielt potensiale. Jeg tror ikke de har tenkt nok på det, medieselskapene.

- Hva sier jeg til sjefen min når vedkommende henger over meg og skal ha spissest mulig vinkling. Mest mulig konflikt i historien?

 - Det er en syk sivilisasjon og sjefen din er en del av det syke samfunnet, og du er kanskje litt friskere. Dramaturgien i den kristelige vestlige kultur er Faderen som ofrer sønnen.

-Fra gresk mytologi?

-Eldre. Jødisk. I historien om Jesus kunne en tenke et scenarie der Jesus argumenterte for at han kunne gjøre mer nytte som levende, og bli minister for verdensfrelse i en fri jødisk stat.  I Norge finner du Kjell Magne Bondevik som har ledet det norske folk inn i tre kriger. Sist Irak! Hvorfor? Kjell Magne Bondevik er en kristen fundamentalist. Han tror på Jesus gjenoppstandelse i Israel. Man kunne tenke seg en omskriving: Så har Kjell Magne elsket verden så han er villig til å ofre 100 norske liv. Jeg kunne jo ta Johannes Evangeliet 3:16. Den lille Bibel. 

Han fortsetter - Og det vestlige drama har en tendens til å endre i tragedie. Legg merke til at motsetningen til tragedien er komedie. Mens et tredje alternativ er å finne løsninger. Finne ut hva som er den underliggende konflikten. En ung mann. Sterk. Svart. Blir sett løpende fra en bank. Sett at jeg ser ham og bestemmer meg for å få tak i ham. Jeg gjør det. Løper , griper ham og spør: Hvorfor stjeler du? Han svarer - Min søster lider av en uhelbredelig sykdom. Vi er fattige og har ikke penger. Dermed blir det en annen historie. Det unnskylder ikke forbrytelsen, men det er ikke det samme. Det forklarer en del, ikke sant?

-Jo, nikker jeg. 

- For hva er det du som journalist på jakt etter?  Fokus og vinkel. Men journalistene, de har ikke fokuset på løsning. Det er det som mangler. To enkle spørsmål når det foreligger vold. Hva er den underliggende konflikt? Og hva er løsningen? Til presidenten, utenriksministeren, etterlatte og terrorister.

-Og hva er løsningen? Løsningen på Irak?

-Det er komplisert. Men man kunne jo tenke seg at tropper ble trukket tilbake. Jeg mener den sterke er den som innser egne feil.

-Sivile og hjelpearbeidere kidnappes.

-Det kommer til å skje mye verre ting.

-Hva da?

-Det vil jeg ikke si, men jeg har en liste på tyve punkter.

-Hva er de?

-Det vil jeg ikke si. Jeg bidrar med fredsideer, ikke voldsideer.
       
Pause. Jeg tenker. Pause. Jeg tenker fortsatt.
      
-Men ett punkt kan jeg si.
      
-Ja?

-Hvis muslimer i Frankrike, England og Tyskland streiker ikke-voldelig, nedlegger arbeidet, vil det påvirke disse landenes økonomi temmelig sterkt.

-Er det ett av punktene på listen? spør jeg.

-Ja.

-Var det virkelig frykt for masseødeleggelsesvåpen som gjorde at alliansen angrep?

-Det tror de ikke på selv. Det var tre ting: 1. Olje, 2. Israel og 3 Kristne misjonærer. Norge har også misjonærer i Irak. Når det gjelder USA er landet opptatt av hvordan en skaper et image, mer enn det er opptatt av virkeligheten. USA trenger årsaker til å angripe. Kvinneundertrykkelse var et argument i å angripe Afghanistan og Åsne Seierstad ble Bush's solide støttespiller, og har nok gitt mange en god følelse av at denne krigen var berettiget. Argumentet om kvinneundertrykkelse ble påskuddet. Den boken var ille. Den avdekket afghansk patriarkat på sitt verste ved å henge ut enkeltmennesker på en måte hun aldri ville gjort om det fantes en bokhandler i Stavanger som også som hadde vært på galleien. Det skulle det blitt huskestue om en slik bok ble skrevet.  Nei, det er viktig å fokusere på løsninger. Jo mer pressen skriver om vold, jo mer belønner den vold. Jeg husker da jeg hadde gleden av å sitte 6 måneder i fengsel i Norge for min tankegang. Jeg traff en drapsmann som hadde fått 14 års fengsel. Stolt fisket han et lite utklipp opp fra lommen i skjorten. Det var fra Aftenposten. "Jeg var på førstesiden", sa han. Han var svært stolt.