Journalist-krisene

Intervjuer med foreldre av drepte barn, rettssaker med overgripere, fotografering på grusomme dødsulykker — journalister tåler det meste. Eller gjør vi det? 

Per Magnus Riseng, 05.04.2014 10:22

Foto: Per Magnus Riseng 

Trond Idås er en av få som har skrevet bok om temaet journalister og krisehåndtering. I «Slik takler du krisene» legger han fram resultatene fra en undersøkelse av nettopp dette. 380 journalister som dekket 22. juli ble spurt om opplevelsene i etterkant.

Ni måneder etter terroraksjonen meldte tre av ti journalister at de i løpet av de siste ukene hadde hatt flashbacks fra dekningen. Én av fem hadde drømt om hendelsen, det samme antallet forsøkte fortsatt å fortrenge minner fra rettssaken.

— Mange av de som har slitt med dette har ikke fått bearbeidet deg godt nok underveis, sa Idås om journalistene som viste tegn på post-traumatisk stress etter å ha dekket ulykker, drap og katastrofer.

Hva avgjør hvor godt man takler de vanskelige sakene? Journalister med lenger erfaring klaret seg gjerne bedre enn unge vikarer. Naturkatastrofer er lettere å hanskes med enn når liv tas av andre mennesker.
— Jo mer menneskelig vilje det er i hendelsen, jo verre er det, sa Idås.

Mot slutten fortalte VG-journalist Ingunn Saltbones om en vakt der hun dekket flere dødsfall og ulykker på en gang. Tilbake på jobb satte hun seg ved pulten — og begynte å gråte.
— Det var vel ingen som egentlig reagerte på at jeg satt der og tuta, sa hun.

Hun understreker at VG har glimrende tiltak for journalister som har dekket krig og 22. juli-saken. Men hun og Idås mener alle norske redaksjoner kunne blitt bedre på å ta seg av journalister som har vært ute og dekket «daglidagse» drap og ulykker.
— Det hadde vært hyggelig om noen så på meg og spurte om det går bra, sa Saltbones.