- Veien fra flyplassen i Baku og inn til sentrum - til Eurovision-anlegget Crystal Palace - kalles "Belt of happiness". De utenlandske journalistene må se bak fasaden. Der finner man det sultende, forurensede, arbeidsledige, ekte Aserbajdsjan, sier Khadija Ismayilova.

Langs lykkebeltet kan musikkjournalistene, som vil strømme på fra hele Europa i mai, vente seg fullsatte restauranter og glade mennesker, sier hun.

- Men det er mulig å se mer. Ikke la dere guide av styresmakten, er journalistens tips.

Eurovision Song Contest-komiteen ledes nemlig av landets førstedame. Ismayilova sier president Ilham Aliyevs kone står i spissen for bruken av 450 millioner euro på arrangementet - så langt.

- Noen av mine journalistkollegaer har dokumentert hva disse 450 millionene er brukt på, og ikke minst hvor de er tatt fra. Pengene er blant annet tatt fra landets pensjonskasse, og et vannrør-prosjekt til et område med mange flyktninger, sier Ismayilova, som jobber i Radio Liberty Baku.

Hun forteller også om tre hundre familier som mistet husene sine, fordi de lå i området der Crystal Palace nå er reist.

- De fikk én måned på å komme seg ut, og ikke nok kompensasjon for tapet av boligen. Hele utkastelsesprosessen ble behørig dokumentert av pressen. Men regjeringen har hele tiden nektet for at familiene ble kastet ut på grunn av Eurovision-anlegget. De har andre idiotiske unnskyldninger, forteller Ismayilova.

Selv er hun i Tyskland den 26. mai, for å motta den tyske ZEIT-stiftelsens pris sitt frie pressearbeid i Øst-Europa.

- Heldigvis. Det er som om noen har fest i bakgården din, og du ikke er invitert, sier hun. Hun har ett råd til.

- Se opp for skjulte kameraer på hoteller.

Ismayilova har selv følt utpresseingen og uthengingen på kroppen. 7. mars fikk hun et brev i posten, med flere bilder som angivelig skulle vise henne i seksuell aktivitet.

- Jeg vet at det var fra regjeringen. 14. mars publiserte to statlig eide aviser saken - med link til videoen. Først ble jeg sint. Men jeg har mange som støtter meg. Det var mange redaktører, som blir lønnet av staten, som lot være å publisere materialet. Jeg kommer ikke til å gi meg, sier hun.

Det er et løfte hun har gitt til seg selv.

- Jeg har arbeidet som journalist i 15 år. I 2005 startet jeg for alvor med gravende journalistikk. Da ble kolleagen min Elmar Huseynov drept. Han var den eneste som var korrupsjonsjeger på høyt nivå. Ved å drepe ham, kunne myndighetene være sikre på at man kneblet all kritikken. Jeg føler meg ansvarlig for ham - fordi han var alene. Nå er vi heldigvis flere, sier Ismayilova.