Fremst i rekken av kritikere sto Stavanger Aftenblads Ellen Kongsnes.

Kort tid etter at tre Statoil-ansatte fortalte sine historier etter gisseldramaet i In Amenas til en rekke medier, ble selskapets informasjonsdirektør Jannik Lindbæk jr «kastet til ulvene» under SKUPs åpningskveld. Foran ham i salen satt en rekke nysgjerrige – og delvis irriterte – journalister, som ville vite årsaken bak det de oppfatter som defensiv mediestrategi etter hendelsene i januar.

- Statoils taushet startet ikke i Algerie, men har pågått i land tid. Etter at de ble børsnotert, har de blitt en stadig tausere organisasjon. Det er vanskelig å få folk til å snakke når Statoil ber dem om å la være, sa Ellen Kongsnes.

Journalisten trakk frem selskapets lunkne samarbeid den første dagen i In Amenas-saken, fra de første meldingene kom inn kl 12 til selskapets første pressekonferanse kl 17. Hvordan de måtte bryte med Statoils råd for å få frem viktig informasjon underveis, og stadig ble henvist til kilder som ikke svarte.

- Til og med da våre journalister var i Alger, ba Statoil oss om å ringe Norge, fastslo Kongsnes.

Hun håper andre ikke lar seg inspirere av Statoils håndtering.

- Samtidig ser vi at bransjen blir mer og mer profesjonalisert. Da er det viktig at det tas grep for å bli mer åpne, sier hun.

Vil ikke skildre

Lindbæk innrømmer at Statoil ble testet på en annen type informasjonformidling enn de er vant til. Men han mener hensynet til andre enn media var tungtveiende.

- Vi ser vi kunne gjort ting annerledes, men det var viktig å informere de pårørende før pressen. Videre ville være sikre på at vår egen info var sikker, og ikke ta stilling til å dobbeltsjekke info som andre kom med. Det var heller ikke vår jobb å bidra med skildringer fra In Amenas. Vi skal bringe informasjon, ikke fargelegge den.

Han kjenner seg ikke igjen i påstanden om at Statoil er et lukket system, selv om de viser til at pressehenvendelser skal gå igjennom informasjonsavdelingen.

- Vi har verken oppfordret de involverte å dele sine historier, eller å hindret dem i å gjøre det. Da de tre overlevende ønsket å dele sine historier denne uka, la vi til rette for det, sier Lindbæk, som fortsatte diskusjonen med journalistene lenge etter fastsatt tid.

- Hvordan var det å få «alle» i mot seg?

- Jeg hadde forventet uenighet, noe som var en motivasjon til å delta på SKUP. Mitt mål var å bidra til større forståelse for våre valg, sa Lindbæk etter seminaret.