Her er juryens begrunnelse for pris og diplomer i konkurransen om SKUP-prisen 1994. Prisen gikk dette året til Oddvar Kristoffersen, Fremover, for «Teknisk svikt i Værøy-ulykken» og «Jagerfly i Vassdalen». Dette året fikk også Frilansjournalist Tore Sandberg og Geir Imset, Dagens Næringsliv, SKUPs spesialpris for henholdsvis «Liland-saken» og «Airbus-saken».
SKUP-prisen 1994: «Teknisk svikt i Værøy-ulykken» og «Jagerfly i Vassdalen»
Oddvar Kristoffersen, Fremover, tildeles SKUP-prisen 1994 for «Teknisk svikt i Verøy-ulykken» og «Jagerfly i Vassdalen».
Det har vært hevdet at undersøkende og kritisk journalistikk er en øvelse for de store og ressurssterke redaksjoner. Det er riktig at kravene til denne formen for journalistikk ofte er lettere å oppfylle der hvor det er mange om å dele oppgavene og penger til å betale kostnadene. Men de viktigste ressursene i den undersøkende journalistikk er ikke forbeholdt de store enheter. Journalistisk nysgjerrighet, stor fagkunnskap, systematisk arbeid og utholdenhet er personlige egenskaper som like gjerne kan finne sitt utløp i en liten redaksjon.
Årets prisvinner har alle disse egenskapene i fullt monn. I løpet av 1994 publiserte han to avsløringer som hver for seg var en SKUP-pris verdig. Sammen gjorde de juryens arbeid uhyre enkelt. Allerede fra første avstemning, var juryen enstemmig i sitt valg: SKUP-prisen for 1994 tildeles Oddvar Kristoffersen, Fremover i Narvik for hans to arbeider: «Teknisk svikt i Værøy-ulykken» og «Jagerfly i Vassdalen».
Bak begge disse sakene ligger det årelangt arbeid, i og utenfor arbeidstid. Presentasjonen er i begge tilfeller lavmælt overbevisende, og avslører et enormt kildearbeid, en imponerende fagkunnskap og en beundringsverdig evne til å presentere store og komplekse forhold på en konsentrert og lett forståelig måte.
Den 12. april 1990 omkom fem mennesker da et Widerøe-fly styrtet ved Værøy. Selv om det i enkelte avisreportasjer ble meldt at det var funnet utmattingsbrudd i en viktig flydel, konkluderte Flyhavarikommisjonen i 1991 med at det var ekstreme luftforhold som hadde forårsaket ulykken.
Oddvar Kristoffersen var ikke fornøyd med dette svaret. Hans kunnskaper om flyteknikk fikk ham til å stille spørsmål ved kommisjonens arbeid. Finlesing av Flyhavarikommisjonens rapport avslørte betydelige svakheter. Det ga støtet til et omfattende arbeid for å etterprøve kommisjonens konklusjon. Kristoffersen kontaktet kanadiske luftfartsmyndigheter, flyfabrikken som hadde laget Twin Otteren, teknisk personell og flygere i Widerøe, den britiske havarikommisjonen og internasjonal ekspertise på denne typen ulykker. Kristoffersen undersøkte med tilsvarende ulykker i andre land og fant til slutt nok dokumentasjon til at internasjonal ekspertise støttet ham i at teknisk svikt med stor sannsynlighet var årsak til ulykken.
Ekspertisen strides fortsatt, og den absolutte sannhet kan sannsynligvis aldri finnes. Det vesentlige ved Kristoffersens arbeid er at flere sannsynlige forklaringer øker mulighetene for å hindre at tilsvarende ulykker skjer igjen, og at det forhåpentlig vil virke skjerpende på kommisjonens arbeid i fremtiden. I tillegg har Kristoffersen vist at Flyhavarikommisjonens arbeid ikke nødvendigvis er så grundig at deres konklusjoner er udiskutable.
I januar 1986 omkom 16 soldater i et ras i Vassdalen i Troms. Åtte år senere kunne Fremover dokumentere at et britisk jagerfly passerte i lav høyde gjennom Vassdalen nøyaktig på det tidspunkt da raset ble utløst, et faktum som Forsvaret hårdnakket hadde benektet.
Denne saken begynte med et tips, og igjen var en offentlig rapport utgangspunktet. I Vassdalen-kommisjonens rapport er flyet nevnt, men det blir der oppgitt at flyet passerte Vassdalen etter raset. Kristoffersens flykunnskaper var igjen gode nok til at han øyeblikkelig begynte å stille spørsmål ved de offisielle opplysningene. De oppgitte flytidene stemte nemlig ikke.
Kristoffersen begynte å grave, og oppdaget fort at det på ingen måte hersket noen militær orden i forsvarets arkiver. Kommisjonsmedlemmenes hukommelse var mangelfull og viljen til å hjelpe pressen med opplysninger svært beskjeden.
Kristoffersen fant imidlertid fram til kildene på egen hånd, han fikk tilgang til dokumenter om flyet som kommisjonen hadde hatt, han fant fram til flyets nasjonalitet og hvilken skvadron det måtte ha tilhørt. Gjennom et omfattende kildearbeid i England, og oppfinnsomhet i tilnærmingen til britiske militære på øvelse i Norge, fant han til slutt fram til flygeren som hadde vært i Vassdalen rasdagen, og fikk også tak i referatene fra de politiavhør flygeren hadde vært gjennom. Videre innhentet han uttalelser fra skredeksperter og audiofysikere om sannsynligheten for at lydbølgene fra et jagerfly kan utløse ras.
Til slutt, etter flere års arbeid, hundrevis av arbeidstimer og tre turer til England, kunne Kristoffersen og Fremover i april 1994 presentere sin omfattende dokumentasjon av at det hadde vært et jagerfly i Vassdalen i samme øyeblikk som raset gikk.
Kristoffersen dokumenterte også at den britiske skvadronen brøt norske regler da de tok med seg filmen fra flyets rekognoseringstur ut av landet, en film som samme dag som ulykken skjedde, kunne bevist hvor flyet var til enhver tid.
Med sitt imponerende arbeid i disse to sakene har Kristoffersen bevist at offentlige granskningskommisjoner ikke nødvendigvis finner fram til entydige sannheter. Han har også på en overbevisende måte dokumentert at en så viktig samfunnsinstitusjon som Forsvaret i kritiske situasjoner holder viktige fakta skjult, og på denne måten forleder pressen og allmennheten.
Det er et viktig stykke kunnskap Oddvar Kristoffersen på denne måten har gitt oss. Et arbeid som er en SKUP-pris verdig.
