SKUP-pris 2002:
«Finance Credit-skandalen»
Bjørn Olav Jahr, Kapital

Finansselskapet Finance Credit  leverte tilsynelatende fantastiske resultater  i flere år. For gode til å være sanne, mente journalist Bjørn Olav Jahr i Kapital. Allerede i oktober 2001 stilte Jahr spørsmålet: «Når sprekker Finance Credit-boblen?» Både da og seinere var han elene om å stille spørsmålet. Jahr skrev kritiske artikler om Finance Credit i et helt år før Økokrim og andre medier reagerte.

Bjørn Olav Jahr så det bankene ikke så, og som revisor lot passere.

Finance Credits forretningskonsept var å administrere sine klienters fakturaer, samt kjøpe forfalte fordringer. Regnskapsmanipulering, vegring mot å ta opplagte tap, utlånskåte banker og en medgjørlig revisor gjorde at Finance Credit fikk holde det gående altfor lenge.

Juryen vil berømme Jahrs evne til å holde fast i én sak. Metoden er først og fremst å lese regnskaper. Men kildebruken imponerer også. Journalisten har jobbet opp mot ansatte i Finance Credit, mot selskapets samarbeidspartnere, mot bransjefolk, banker, revisorer, Kredittilsynet - og kunder.

Konsekvensene av Finance Credit-skandalen har vært omfattende. Selskapets gründere er siktet. Nordlandsbanken har mistet sin selvstendighet, andre banker har lidd store tap, revisorfirmaet KPMG er havnet i Økokrims søkelys, flere forretningsadvokater har fått svekket anseelse, og saken har utløst debatt om etikk og moral i næringslivet. De økonomiske tap i kjølvannet av skandalen vil beløpe seg til flere hundre millioner kroner.

I juryens arbeid har denne saken skilt seg ut fordi:

· Vi har å gjøre med en journalist med dyp faglig innsikt, og med en befriende evne til å formidle seg enkelt og forståelig.

· Jahr trodde på sine egne kunnskaper og sin sunne fornuft.

· Journalisten dro hele saken frem i offentligheten. Slik juryen ser det, var det Jahr selv som veltet korthuset.

SKUP-juryen er ikke det minste overrasket over at medierådgiverne Madland & Wara prøvde å ansette denne Bjørn Olav Jahr. «Finance Credit-skandalen» er et så imponerende journalistisk prosjekt at juryen tildeler det SKUP-prisen for 2002.

SKUP-diplom 2002: «De vanskelige vitnene»
Stein-Arild Olaussen, Geir Jørgensen, Eirik Palm og Bill Iversen, NRK-Finnmark og Lars O Toverud og Ståle Hansen, NRK-Brennpunkt

Torsdag 11. mars 1982 styrtet et Widerøefly i havet på vei fra Berlevåg til Mehamn i Finnmark. Alle de femten om bord omkom. Den 20 år gamle ulykken blir ansett for å være en av de mest mystiske flyulykkene i Norge noen gang. Den er også en av de mest omtalte og omdiskuterte ulykkene i landet.

Tre havarikommisjoner har med flere års mellomrom gransket ulykken uten å komme opp med en overbevisende forklaring på flystyrten. Alle granskningene har vært utsatt for sterk kritikk fra både lokalbefolkningen og flymiljøet. Blant annet har det ikke vært tatt hensyn til hardnakkede påstander om at det var observert fremmede fly i området da ulykken skjedde.

Gjennom gode forkunnskaper, grundig journalistisk og kildekritisk kartlegging av gamle og nye vitner og dokumentasjon har journalistene fra NRK-Finnmark og Brennpunkt fått fram nye og troverdige opplysninger om forholdene rundt ulykken. Endelig kunne de dokumentere med både sivile og militære kilder at det befant seg andre fly i området, noe alle granskningskommisjoner kategorisk har avvist.

På bakgrunn av denne nye dokumentasjonen har regjeringen bestemt at Mehamn-ulykken skal granskes på nytt i sin fulle bredde. Samtidig er flere ansatte i Forsvaret blitt løst fra taushetsplikten og det er nå godt håp om at mysteriet i Mehamn kan bli oppklart.

Enormt mye har vært sagt og skrevet om denne ulykken i løpet av de siste 20 årene.

Prisvinnerne har systematisert og utviklet dette store materialet på en troverdig og lett tilgjengelig måte. De har også fått fram ny dokumentasjon som viser at Havarikommisjonens undersøkelser ikke bare har vært mangelfulle, men også villedende og tilslørende. I tillegg har de klart å komprimere dette enorme materialet til en klar, entydig og engasjerende 30 minutters fjernsynsfilm.

 «De vanskelige vitnene» viser hvor fruktbart et samarbeide mellom distriktskontor og sentralredaksjoner kan være. Det viser også at kunnskap kombinert med god kilepleie, analytiske evner og sansen for god formidling fører til prisverdig journalistikk.

SKUP-diplom 2002: «Identitetar og tortur til salgs»

Jan Ove Årsæther, TV2

Asylinstiutttet er innført for å redde mennesker i dyp krise. Retten til å få asyl er et svært knapt gode; muligheten til å få innpass i den rike del av verden er begrenset. Hvor sikre kan vi være på at beslutningen om å gi asyl blir fattet på et riktig grunnlag? Ikke alle historier om grusomheter lar seg etterprøve. Er det sant det asylsøkerne forteller til myndighetene?

Med utgangspunkt i tips om at det kanskje versjerte saker i systemet om oppdiktede drapstrusler, satte TV2 seg som mål å finne ut om asylsøkere kan kjøpe seg en mer brutal og råere bakgrunnshistorie for på den måten å skaffe seg opphold i Norge.

Det er ikke første gang Jan Ove Årsæther har jobbet med stort hell på dette området. Han har tidligere fått Skup-diplom for avsløringen om korrupsjon i utlendingsforvaltningen.

Denne gangen nøstet han seg fremover ved blant annet å innhente opplysninger om fengslinger gjennom et halvt år fra Oslo forhørsrett. Informasjonen avdekket stor asylsøker-aktivitet fra et miljø med bakgrunn fra tidligere Sovjet-republikker. Årsæther gjennomgikk så 20.000 salærutbetalinger fra fylkesmannen for å finne hvilke advokater som spesialiserte seg på asylsøkere fra disse områdene. Særlig en advokat pekte seg ut med oppsiktsvekkende mange utbetalinger på kort tid.

Skjult kamera er en nådeløs journalistisk metode som per definsjon medfører et brudd på regelen om at premissene for en intervjusituasjon skal gjøres klare for intervjuobjektet. Skjult kamera skal brukes med varsomhet - i saker av vesentlig betydning. Det er vanskelig å tenke seg at TV2 på noen annen måte kunne vist hvordan denne advokaten regelrett dikter opp en fortelling om tortur og voldtekt for klienten sin. For etterpå å servere en faktura i form av en ustemplet lapp med en enkel signatur.

Som en konsekvens av kontakten med det samme miljøet, dokumenterte Årsæther også at man kan kjøpe seg et pass med falsk identitet på Karl Johansgate på høylys dag.

Juryen mener Årsæther fortjener et diplom for sin grundighet, sitt metodemangfold og dessuten for sin metodekritiske sans. Juryen bemerker også TV2s vilje til i etterkant å åpne for kritikken mot kanalen og for å nyansere enkelte påstander.

Avsløringene står like fullt ved lag: Det var mulig å kjøpe seg ny identitet, pass og en advokatfabrikert historie om tortur.

SKUP-diplom 2002: «Jakten på nazikunsten»
Osman Kibar, Dagens Næringsliv  

Gjennom hele 1930-tallet drev nazistene systematisk konfiskering av kunstverk fra private eiere og fra museer. Det var moderne billedkunst nazistene anså som degenerert, men som de i stor stil solgte videre for å skaffe utenlandsk valuta til Det Tredje Rike.

Javel, dette visste vi da.

Men i romjula kunne journalist Osman Kibar i stort oppslåtte artikler i Dagens Næringsliv fortelle oss intet mindre enn dette:

*En stor del av Munch-bildene som Petter Olsen i dag eier - Norges største private Munch-samling - ble slett ikke kjøpt på en uskyldig auksjon i nøytrale Sveits, slik det er blitt sagt:

Bildene, som i dag er verdt godt over 100 millioner kroner, ble kjøpt direkte fra Adolf Hitlers håndlanger og fra nazitoppene Bormann og Göring.

*Mange norske privatpersoner og etablerte kunsthandlere beriket seg på å kjøpe og deretter videreselge stjålet kunst. Fremdeles er mange slike nazi-beslaglagte kunstverk i privat, norsk eie. Disse kan bare omsettes på det lukkede gråmarkedet, fordi det når som helst kan komme krav fra de egentlige eierne om å få kunstverkene tilbakelevert.  

*Ett av maleriene som hadde vært i norske eie i 60 år, ble levert tilbake til dets egentlige eiere i 2001. Ved å etterspore en Oslo-families livsløp, fant Kibar den som hadde eid bildet fra nazistenes tid og frem til overleveringen.

SKUP-juryen er imponert over det nitide og usedvanlig fantasirike kildearbeidet som ligger bak Osman Kibars historier.

* Kibar har gransket gamle telefonkataloger fra en rekke land, han har saumfart gamle auksjonskataloger og naziprotokoller. Han har studert gamle jubileumsbøker for studenter og gamle utgaver av Norges Urmakerforbunds medlemstidsskrift.

 * Fra statlige arkiver i Berlin, London, Washington og Oslo har Kibar fremskaffet unikt og til nå ukjent kildematerialet.

* Institusjoner og forskere i Sverige, Finland, England, Tyskland og USA, som har befattet seg med såkalt degenerert kunst ble systematisk kontaktet av Kibar.

* Men DN-journalisten har ikke bare vært på dokumentjakt: Han har vært i kontakt med mer enn 100 privatpersoner. Dette har blant andre vært naboer til dem han lette etter, etterkommere av kunsthandlere og kunstkjøpere - og alle som muligens kunne bidra til å få brikkene på plass.

Innsatsen ga resultater: Ikke bare fikk han brikkene på plas. I dag får du SKUP-diplom - Osman Kibar - for et imponerende journalistisk arbeid.

SKUP-diplom 2002: «Juryen under lupen»
Anders Wennersberg Hagen og Ebbe Aarvåg, Dagbladet

Følgende er kanskje det mest skjebnetunge øyeblikk du kan møte som borger i et demokrati: Juryformannen rensker stemmen og avsier de 10 edsvornes kjennelse - skyldig, eller ikke skyldig?

Et tyngende ansvar for de kvinner og menn som er plukket ut til oppgaven. Men hvem er de egentlig?

Med arbeidet «Juryen under lupen» slo Dagbladet ettertrykkelig hull på myten om at "vi dømmes av likemenn". Gjennom omfattende innsamling av data om tusenvis av jurymedlemmer, møysommelig lagt inn i en egenutviklet database,  påviste Dagbladet at norske jurymedlemmer er eldre, rikere, høyere utdannet og mer politiske aktive enn nordmenn flest. Eller som Dagbladet selv sier det: Vi dømmes av eliten.

Arbeidet tok tre og en halv måned, men ble til gjengjeld så banebrytende at tallmaterialet nå brukes både av Justisdepartementets lovavdeling og i forskningsøyemed ved Universitet i Oslo.

Ved å trekke på ressurser fra egen dataavdeling, forbilledlig grundighet og troskap til en omfattende problemstilling, selv etter ukevis med punchearbeid, ga Dagbladet oss ny innsikt om vårt rettssystem, og om metoder som kan nyttes i undersøkende journalistikk. De viste at det ut av databaser kan skapes spennende, viktig , levende og samfunnsengasjerende journalistikk.

Juryen har fått seg forelagt spørsmålet: Har Anders Wennersberg Hagen og Ebbe Aarvåg gjort seg fortjent til SKUP-diplom? Skup-juryen svarer: Ja - med mer enn 6 stemmer.

SKUP-diplom 2002:
«De syngende kaffeplukkerne»
Thomas Ergo, Dagbladet 

Nesten ingen i verden drikker så mye kaffe som oss nordmenn - gjennomsnittlig tre kopper om dagen. Og de store kaffehusene her i landet, som i resten av verden, går så det suser. Alle er lykkelige forteller en tre minutter lang reklamefilm fra AS Kaffehuset med kaffemillionær og ordførerkandidat i Bergen - Herman Friele jr i hovedrollen: Vakker natur og ville dyr danner kulisser for syngende kvinnelige kaffeplukkere ved en kaffeplantasje i Kenya.

Idyllen kunne vært fullkommen - hadde bildet filmen tegner vært sant. Gjennom tålmodig oppsøkende og undersøkende journalistikk sporer journalisten opp opptakssted i Afrika, identifiserer de som deltar på filmen og undersøker deres virkelige levekår. Da blir historien en annen - en historie som avslører hvordan den vestlige kaffekolonialisme bidrar til en kaffekrise som rammer 100 millioner mennesker i utviklingsland. Utstyrt med solid research og det enkle spørsmålet "Var Frieles reklamefilm sann?" dro journalisten til Kenya for å sjekke levekårene ved kaffefarmene generelt og den spesielle farmen fra Friele-filmen spesielt.  Han fant reklamefarmen til Friele: Men der sang ikke kaffeplukkerne lenger, de flotte klærne fra filmen ble fratatt dem umiddelbart etter opptak, de ble bestukket med 220 kroner for å være med etter å ha blitt plukket ut etter en skjønnhetskonkurranse. De var lutfattige og bodde i rønner, HIV/AIDS-epidemien var på anmarsj og kaffeplukkerne sprøytet kjemikalier uten noen som helst form for beskyttelse.

Teknisk sett er reklamefilmen utsøkt.

Det er også denne reportasjen. I tillegg er reportasjen sann.  

Juryens begrunnelse SKUP-prisen 2002 (40 kB)